Skildrer norsk galskap
Aldri før har noen skrevet en grundig historie om vårt lands behandling av de gale. – Tidligere historikker har ofte vært basert på myter, sier Wenche Blomberg, forfatteren av den nye boken Galskapens hus.
Hun arbeider som forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, og har nylig gitt ut boken Galskapens hus – utskilling og internering i Norge 1550–1850 på Universitetsforlaget. Boken handler om hvordan behandlingen av de gale går fra å være et privat anliggende til å bli medisinernes monopol.
– Tidligere historikker har ofte vært skrevet av pensjonerte asyldirektører, og basert på myter og misforståtte fakta, sier Wenche Blomberg.
– Mener du at det er blitt gitt en feilaktig fremstilling av historien?
– En vulgær kortversjon kunne lyde: Først var middelalder og møkk, på midten av 1800–tallet kom legene og det ble lys. Det er alltid problematisk når profesjoner selv skriver sin historie. Jeg tror rettshistoriske kilder er de mest fruktbare når det gjelder dette temaet, ikke hospitalarkiver eller medisinske arkiver.
– Hvordan skiller din tilnærming seg fra medisinerens?
– Min faglige styrke ligger i at jeg kan overføre det sosiale avviket og reaksjonene på dette til en annen kontekst. Jeg drøfter ikke hva folk led av, men hvordan samfunnet reagerte på deres adferd.
I galskapens hus
Hun skildrer tre hovedstadier i utviklingen av institusjoner for de gale: dårekister, dollhus og asyl. Hennes fremstilling slutter der medisinernes monopol og den naturvitenskapelige tolkningen av galskap begynner i midten av det nittende århundret.
– Dårekisten var den eldste form for offentlig oppbevaring av gale. Fanger som var for utagerende ble isolert ved at man slo opp en bordvegg i arresten. Disse små bingene var dårekistene. Stort sett var de gale familiens ansvar. Kun de som var et sikkerhetsproblem havnet i arresten.
Blomberg mener at etableringen av «de gale» som egen sosial kategori først finner sted i siste halvdel av 1700–tallet. Dollhusbevegelsen gikk inn for større anlagte anstalter.
– I dårekistene er de gale enkeltindivider og blir skilt ut som straff. Med dollhusbevegelsen er det ikke lenger nødvendig å ha brutt en lov. Urolige og utagerende mennesker blir også sperret inne.
–Vil du si at dårekistene var mer humane?
– De var ikke fornøyelige steder. Dollhuset representerte en materiell standardhevning, men om de var bedre for dem som havnet der kom an på hvem man var. Foucault skriver i sin bok «Galskapens historie» at den nye typen anstalter var enda jævligere, fordi de ble mer sofistikerte i sin undertrykkelse.
Medisinernes monopol
Den siste fasen Blomberg behandler innledes når medisinerne får monopol på galskapen. Asylene opprettes, etter at sinnsykeloven blir vedtatt i 1848.
– Sinnsykeloven har blitt feiret som et humanistisk fremskritt. Vel så viktig er det at der og da ble galskapen formelt et medisinsk virkefelt. Loven ga medisinerne monopol på behandlingen av de gale.
– Mener du at det var galt?
– Jeg er ikke sikker på om det var det lureste som kunne ha skjedd. Tidligere hadde galskapen vært et tema for teologer, filosofer og folk fra retts– og fattigvesen. Det er ikke sikkert utviklingen hadde blitt noe verre med disse yrkesgruppene.
Opplysningstid på villspor
Blomberg ønsker ikke å gi seg ut i det hun kaller en slitsom polemikk med medisinere. – Ser du ingen positive trekk ved medisinernes monopol?
– Det er noe jeg bevisst unngår å ta stilling til i min bok, men man kan jo spørre seg: Hva ville skjedd om galskapen hadde forblitt et tema for filosofer og teologer? Dette er kjernen av problemet, og det spørsmålet jeg håper å kunne lede leseren til å reflektere over.
Professor i medisinhistorie Øivind Larsen er skeptisk.
– Etter mitt syn er ikke psykiatrien et spesielt stemoderlig behandlet fagområde innen medisinhistorie. Institusjonshistorie er etter min mening ikke spesielt interessant. Institusjonene blir først interessante når man vet hva som ble gjort og på hvilket faglig grunnlag, sier han.
Espen Schanning er professor i idéhistorie, og har blant annet skrevet om Foucault.
– Området Blomberg har skrevet om er ikke behandlet noe særlig i Norge, sier han.
– Er denne institusjonshistorien noe vi kan lære av i dag?
– Ja, det synes jeg absolutt. Det er relativt tilfeldig at legene får monopol på å forstå og definere hva galskap er. Noe av det viktigste i Blombergs bok er legenes monopolisering av forståelsen og definisjonen av avvikende adferd.
Kjersti Ericsson er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi.
– Det kan hende at denne boken, selv om den først og fremst er et historisk verk, kan fungere som et innspill i dagens debatt, sier hun.
– Hvordan da?
– Fordi den kan stille spørsmål ved om det er en selvfølgelighet at galskap skal behandles med medisinske diagnoser og piller. Ved å kaste et blikk ned i fortiden kan vi bidra til å «underliggjøre» de tingene ved vår egen samtid vi har lett for å ta for gitt.
