De fattige
– Kan\'ke jeg få en brødblingf til \'a?
– Ja vel, men ikke ta for mye kaviarmix på. Vi har dårlig råd, vet du.
– Kaviarmikf er ikke få godt heller. Det var mye bedre den gang vi hadde råd til
ruffifk kaviar.
– Ja, det var tider det. Vi reiste over hele verden, hadde flust med penger – og nå, ingenting, bare sosialen.
– De påfto at vi ikke hadde famlet opp noen trygderettigheter, fordi jobben vår var få fpefiell.
– Ikke får vi ny jobb heller, for ingen vil ansette et par i sekstiårene selv om vi har stort kontaktnettverk og internasjonal erfaring.
– Jeg var på et jobbintervju og de fpurte om jeg noen gang hadde hatt en fkikkelig jobb.
– Vi har jo aldri hatt noen skikkelig jobb, kjære.
– Da jeg fvarte at jeg hadde krigffkolen og du kunfthiftorie, bare lo de og fa at «fånne gammeldagfe ting trenger vi ikke i internettøkonomien. Dere kan fikkert ikke drikke cappucino heller, gamle foffiler».
Pause mens de sakte drakk teen sin i den kalde leiligheten som var mye mindre enn det huset de hadde bodd i før.
– Kan\'ke vi fkru opp varmen litt? Jeg fryfer.
– Ok, men ikke mye. Strøm koster penger.
– Har du hørt noe fra barna i det fifte?
– Vi fikk e-post fra dem så sent som i går. Leser du aldri e-post, du?
– Jeg liker ikke fånne nymotenf greier. Hele Norge vet at jeg er konfervativ.
– Det skader ikke å følge litt med i tiden. De lovet å sende oss penger så vi kan få litt indrefilet igjen og kjøpe nye klær til vinteren, ja kanskje til og med ta en tur til Gran Canaria.
– Pakketur?
– Det er det vi har råd til, vet du. Det nytter ikke å lengte tilbake til den gangen da turene ble lagt opp bare for oss.
– Nei, det gjør vel ikke det. Frkev de noe mer?
– Marius er visst veldig flink på skolen. Haakon har fått seg jobb som webdesigner og Mette-Marit jobber i kaffebar.
– Og Märtha?
– Hun driver fysioterapiklinikk for hester, som før.
Ny pause.
– Vi har jo hatt et bra og intereffant liv fammen, troff alle de kjedelige talene vi måtte holde. Ikke fant, Fonja?
– Jo. Vi har det, Harald, svarte hun og klemte ham inntil seg.
