Jeg trodde dansegruppa ved humanistisk prosjektsemester danset humanisme. Så feil kan man altså ta.

FOTO: Åshild Støylen

Anders Slembe (26) ler så han riktig rister.

– Nei, nei, nei, sier Anders.

– Ved humanistisk prosjektsemester utreder man spørsmål for en oppdragsgiver. Vår oppdragsgiver er Senter for dansekunst, og oppdraget er å utrede modeller for hvordan Dansens Hus kan styres.

– Dansens hus ligger inne i statsbudsjettet, men det er ikke vedtatt hva det skal brukes til ennå, sier Christine Litlekalsøy (28).

– Det er det vi skal finne ut, med hovedvekt på brukerne, fortsetter Anders.

Få fysiske krumspring

Slembe, og resten av gruppa bestående av HF–studenter, driver riktignok med dans – men de fysiske krumspringene er derimot små. Dansegruppa gjør det med rundspørringer og intervjuer. Ekte, gammeldags feltarbeid, med andre ord. Feltet er både danserne selv, staten, og teaterhusene som eventuelle forbilder for styring og drift.

– En gedigen utfordring, sier Christine.

– Ja, gjett\'a! nesten roper Ann–Magritt Børresen (den eldste i gruppa, hvis alder holdes hemmelig).

– Men vi føler ikke at vi har tatt oss vann over hodet, fortsetter hun.

Prosjektet kan ikke akkurat karakteriseres som quickstep: hele semestret skal brukes på utredningen. Teppefall blir med en rapport som skal legges frem for sensorer. Deretter følger muntlig eksamen, samt presentasjon for oppdragsgiveren.

Ingen supermodell

De sier de diskuterer mye, men det blir lite krangel og sabeldans i Dansegruppa ved humanistisk prosjektsemester.

– Slitsomt arbeid, men vi fungerer godt sammen som gruppe, mener Christine. Tre stikkord skulle være retningsgivende for arbeidet.

– Samling for miljøet, synliggjøring av kunsten, og tilgjengelighet for publikum, presse og danserne, sier Anders.

Bortsett fra det var alt opp til dem selv.

– Men folk er mer enn villige til å veilede oss. Vi har fått så mye informasjon at det nesten er umulig å avgrense arbeidet, sier Ann–Magritt.

–Har dere fått til noen modeller, da?

De ler.

– Nei, det er vel det vi ikke har klart ennå... Men mange synes det er viktig med en tydelig kunstnerisk ledelse, sier Christine.

Spent

Oppdragsgiver Randi Urdal, daglig leder ved Senter for Dansekunst, har ingen betenkeligheter med å legge et slik oppgave på studentenes skuldre.

–Jeg tror de har gjort en innmari bra jobb, sier Urdal. Hun understreker at det er opp til Senter for dansekunst å få prosjektet ut i livet.

– Studentenes jobb er å utrede styring og drift, sier hun.

Senter for dansekunst hadde verken bemanning eller penger til arbeidet studentene utfører, og Urdal mener senteret har hatt flaks.

– Selv var vi i startgropa med arbeidet, og ble spurt om vi ville være oppdragsgivere. Studentene hjelper oss et stykke på vei. Endelig ser det ut til at det blir et dansens hus, sier Urdal.