Kunstige prestasjoner
Hvert år doper hundrevis av utøvere seg med statens velsignelse.
Da Johan Mühlegg stod på seierspallen i Salt Lake City, var det litt over fem år siden Ingvar Ambjørnsen holdt sin gullmedalje, Brageprisen, mellom hendene. Selv om begge driver med kultur, kan de konkurrere på helt forskjellig vilkår. Mens alle er interessert i Mühleggs blodårer, er ingen interessert i Ambjørnsens.
Alle midler
– I kunsten er det lov til å bruke alle midler. Det er resultatet som teller, ikke utøveren, sier forlagssjef i Cappelen Anders Heger.
Han ser på sin egen Bragepris som står i vinduskarmen på kontoret hans, vunnet for biografien om Agnar Mykle.
– Men burde ikke forfatteren være et moralsk forbilde?
– I litteraturen er det ikke personen som er viktig, men boken. I idretten er det kroppen man hyller.
Heger har selv vunnet flere priser, og synes ikke det er problematisk at forfattere han har konkurrert mot kanskje har brukt doping.
– Dette viser hvor latterlig det utvidete kulturbegrepet er. Kunst og idrett har helt forskjellige formål. Mens idretten hyller et renhetsideal, dyrker kunsten ofte det skitne, sier Heger.
– Så hvis det skulle vise seg at Ingvar Ambjørnsen har brukt anabole steroider?
– Så burde ikke det få noen betydning.
Diktermjød
For litt over tusen år siden hentet de norske skaldene inspirasjon fra en drikk laget av vanen Kvasirs blod. Kvas er et gammelt slavisk ord for øl.
– I mange kulturer har man lenge sett en sammenheng med rus og kreativt arbeid, sier historieprofessor Bjørn Qviller.
I 1996 ga han ut boken Rusens historie.
– Både i Hellas og Skandinavia er gudene for dikterisk kreativitet sterkt bundet opp til rusmidler, sier Qviller.
– Kan rus være et konkurransefortrinn i kreative yrker?
– Det er umulig å si. Men det er et faktum at man har funnet medisinske bevis på at kroppens reaksjon på rus, seksualitet og kreativitet arbeid er ganske lik, sier Qviller.
– Tror du man noen gang vil dopingteste kunstnere?
– Hvis puritanerne får det som de vil. Men jeg anser det ikke som sannsynlig, sier Qviller.
Dobbeltmoral
– Personlig er jeg mot dop, men jeg vil ikke legge meg opp i hvilke stimulerende midler kunstnerne har brukt i skapelsesprosessen så lenge de er lovlige, sier Yngve Slettholm (KrF), statssekretær i Kulturdepartementet.
– Er det ikke da dobbeltmoral å nekte idrettsutøvere å dope seg?
– Nei. En idrettsutøver er et moralsk forbilde for yngre mennesker, og det er derfor viktig at han holder seg innenfor lovene.
– Er ikke en forfatter også et moralsk forbilde?
– Jo. Men å nekte ham stipender og priser ville vært sensur.
– Tror du rus kan være et konkurransefortrinn?
– Nei, absolutt ikke. Jeg tror heller at det er en ulempe. Dessuten, hvis en kunstner ruser seg vil jeg nok først og fremst anse det som et samfunnsproblem, avslutter Slettholm.
Myten
Tilbake på kontoret til Heger og Brageprisen hans.
– Tror du mange kunstnere i dag benytter seg av rusmidler i skapelsesprosessen?
– Det er sikkert en del som drikker mye kaffe og røyker sigaretter, sier Anders Heger og tar en slurk fra koppen.
– Men er ikke hele ideen med en konkurranse at man stiller likt?
– Man kan ikke sammenligne en idrettskonkurranse med en litteraturpris, og det finnes heller ingen beviser på at doping har noen positiv effekt, sier Heger.
– Er den rusete kunsteneren en myte?
– Ja. Men det er ikke til å legge under en stol at det har verdt noen som har benyttet seg av det, sier Heger.
Dopingtesten
Mens Mühlegg prøver å renvaske seg venter vi spent på svar fra Ingvar Ambjørnsen: Hvor mye kaffe drikker han egentlig? Hvor mange sigaretter røyker han? Hva synes han om bloddoping?
Etter en uke kommer svaret.
– Jeg har ikke tid til å bry meg med sånt tøys, skriver Ambjørnsen.
Om litt under et år vil en ny forfatter stå med Brageprisen mellom hendene. Måtte den beste vinne.
