Truet av verden
Globaliseringen truer klassiske universitetsidealer. Idealene må beskyttes, og universitetsfolket må ta ansvar, mener Gudmund Hernes.
– Forholdet mellom universiteter og næringsliv forrykker maktforholdene både overfor og innenfor universitetene, sier Gudmund Hernes.
Han mener det reiser spørsmål ved rettigheter til ideer, åpen publisering, professorenes tidsbruk og studentenes krav på veiledning.
– At akademiske normer om fri forskning forvitrer under presset fra kommersielle interesser er betenkelig, sier han.
Fra sitt direktørkontor ved Unesco forskningsinstitutt International Institute of Educational Planning, har den tidligere undervisningsministeren utsikt over Paris, derfra har han overblikk over det internasjonale utdanningsfeltet. Han liker ikke det han ser når universitetene møter en global og markedsstyrt verden.
– Kommersialiseringen er tveegget: På den ene side er det flott at universiteter får royalties av oppfinnelser, men det kan fort bli for mye løping etter penger utenfra, sier han.
Denne uken er Hernes, som også er professor i sosiologi, i Afghanistan for å lære opp den nye administrasjonen i det krigsherjede landet.
– Kommersialisering av høyere utdanning kan trekke med seg en skjevdeling mellom fattige og rike land. Det er en stor trussel. Kloke hoder forsvinner fra hjemlandene, der kompetansen deres kunne bidratt til landets utvikling, sier han.
Mangler forståelse
Ifølge Hernes er universitetene i dag påvirket av samfunnet utenfor i større grad enn tidligere. I tillegg er forpliktelsene til å gi samfunnet noe tilbake blitt større.
– Makter universitetene å tilpasse seg de nye kravene?
– Universitetene er tilpasningsdyktige. De har overlevd i 1000 år og er stadig blitt flere og mer mangfoldige. Det moderne samfunn er langt på vei skapt ved universitetene; i auditorier, i laboratorier og i lesesaler, men utviklingen har vært dialektisk: Det samfunn universitetene har drevet fram, virker nå sterkt tilbake på dem selv, sier Hernes.
Han mener universitetene mangler forståelse for sin nye situasjon.
– Dette fordrer en omfattende gjennomtenking av prinsipper og regler – langt mer enn det som kan komme til uttrykk i et brev eller i en høringsuttalelse. For si det med Marx: Basis beveger seg raskt, overbygningen henger etter. Mange sitter på loftet uten å reagere på det som skjer, sier han.
Mangler gnist
Den tidligere undervisningsministeren og maktutrederen Hernes ønsker et universitet som fyller studentenes og forskernes liv med innhold og lidenskap.
– Noen professorer slår gnister og noen studenter er lettantennelige, sier Hernes.
Men ikke alle: Hernes mener både ansatte og studenter må ta utfordringene de stilles overfor mer alvorlig.
– Både professorer og studenter må leve helt oppe i fagfronten – og de må kunne stå i et aktivt utvekslingsforhold til politiske myndigheter. De må ha noe interessant å si og fortelle. Myndighetene i våre dager er universitetsutdannet. Skjer det ikke noe som er nytt siden de fikk sine eksamenspapirer, har universitetene tapt, sier Hernes.
– Har ikke myndighetene et ansvar?
– Jo, men både regjeringen og Stortinget må på nytt og på nytt se bidrag fra forskningen som de kan begeistres av. De mest effektive begrunnelser for nye bevilgninger er nye bidrag, sier Hernes, som mener universitetenes klassiske oppgaver og tilgangen til fri søking og fri formidling av kunnskap må beskyttes.
Ingen egotripp
– Hvordan ville du reformert universitetene?
– Som det står på en rosemalt fjøl på Ustetind Fjellstue: «Ingen kjem til fjells på ein flat veg». Noen, også studenter, «ligger ved universitetet», som det het i gamle dager. Studier er ingen subsidiert egotripp. Det er ingen busstur der du setter deg og blir ført av sted med søvnige blikk ut av vinduet. Min parole ville være: Hele universitetsfolket i arbeid!
– Hvordan?
– Forbedringer kommer ikke av ett enkelt magisk grep, men av mange tiltak over hele linjen der man tar etter dem som har fått noe til, hjemme og ute. I en del fag skriver for eksempel studentene altfor lite i løpet av semesteret, forklarer Hernes, som også etterlyser mer debatt om høyere utdanning hos finanspolitikerne.
– Finansdepartementet som er det forskningspolitiske overdepartement, og kan ikke bare knipe og holde igjen, men må også være en katapult for verdiskaping.
– Hva synes du var bra og hva savnet du ved universitetet i din egen studietid?
– De beste var og er de emosjonelle sidene ved intellektuelt arbeid: Dagene der du enten føler at du har lært noe nytt eller funnet ut noe nytt – noe du ikke hadde eller verden ikke kjente fra før. Men det krever arbeid og innsats – og ofte slit. De som venter at livet skal by dem opp til dans, bør skaffe seg en jobb ved et kassaapparat i stedet.
@sitat:«De som venter at livet skal by dem opp til dans, bør skaffe seg en jobb ved et kassaapparat i stedet.»
