Et stykke på vei

De skrev vinnermanuskriptene til Studentteatrets dramakonkurranse, men regissørene fikk siste replikk.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg er egentlig ikke nervøs. På en måte er jeg forberedt på det verste, sier Eivind Salen og tømmer plastkruset med rødvin i en stor slurk.

Han har skrevet Pjotr & Josef, et av de to vinnermanuskriptene. Om en time er det premiere på stykket hans.

– Du ser litt anspent ut?

– Ja, men jeg må prøve å gi et rolig inntrykk. Jeg kommer til å kaste opp skal du se, når vi først kommer i gang.

Den nyutdannede historielektoren fra Bergen har skrevet drama før, men da har han selv deltatt på oppsetningen med Studentteatret i Bergen. Nå vet han lite om hva regissør Lill-Janne Legård har gjort med hjertebarnet.

– Det eneste jeg vet er at de har byttet kjønn på hovedrollene mine. Pjotr og Josef har blitt Petronella og Josefine. Det var jo ikke helt slik jeg hadde tenkte det da, sier Salen.

Det Beckett-inspirerte stykket Pjotr & Josef handler om to vidt forskjellige personer som bor på samme lille rom, og om spenningen som oppstår mellom dem.

– Hva synes du om kjønnsskiftet?

– Jeg har vunnet en manuskonkurranse. Det hadde kanskje vært mer naturlig å gjøre et slikt grep med Ibsen. Samtidig synes jeg det er viktig å la regissøren få sette farge på produktet.

Påkjenning

Stykket er i gang. Eivind Salen sitter på andre rad. Sitter er forresten litt upresist. Han vugger fra side til side, reiser seg nå og da halvveis i stolen. Hele tiden med hendene foran ansiktet. Noen ganger under haken, litt betenkt, andre ganger opp mot tinningene som i Skrik av Edvard Munch. Han ler høyt og lettet når replikker sitter som de skal. Så er det pause.

– Det var interessant med et nytt uttrykk, men det var helt forferdelig å se stykket, sier Salen.

I oppholdsrommet utenfor teatersalen står manuskriptkonkurransens andre vinner Ellisiv Lindkvist og venter på at dørene skal åpne igjen. Hun stirrer stivt på inngangspartiet.

Overlagt drap

– På forfatterstudiet lærte jeg å «kill my darlings». Nå har jeg overlatt mordene til regissør og skuespillere, sier Lindkvist.

Litteratur- og teaterstudenten Lindkvist har også skrevet drama før, for festspillene i Nord-Norge og Black Box i Oslo. I likhet med Salen er det imidlertid første gang hun gir fra seg kontrollen. Stykket

Play.mobil er en satirisk farse om moderne menneskers stress og jag.

– Den første prøven syntes jeg var ganske dårlig. Jeg var veldig uenig i det de hadde gjort, men jeg har prøvd la dem få lov til å vise noe annet enn det jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Alt på den neste prøven var det blitt mye bedre, sier Lindkvist.

– Hvordan er det å se teksten din bli teater?

– Det er nok noe av den samme følelsen du får når du ser saken din på trykk. Det spesielle med teater er at du får umiddelbarheten i møtet mellom scene og sal. Det er en slags rus.

Premierefest

«Poff!»

En champagneflaske klarer ikke å vente på at korken skal av og eksploderer i tusen biter. Den forteller sitt om trykket som nå lettes. Om det er på grunn av forestillingen eller om det er champagnen er uvisst, men Lindkvist smiler bredt og skåler med regissør Eric Magnusson.

– Jeg trodde Ellisiv skulle bli dritforbanna når hun så hva vi hadde gjort med stykket hennes. I stedet sa hun at det var viktig å gi frihet til regissøren. Det synes jeg var både proft og modent, sier Magnusson.

Eivind Salen kommer bort. Også han med et noe salig smil.

– Det er lykkelige øyblikk når replikkene treffer. Det er livsfilosofien min de fremfører, så det betyr veldig mye for meg, sier han og nipper nå, til champagne.

Powered by Labrador CMS