:Clingfilm

Racing Junior

En gang var en venninne av meg på konsert med Swans. Swans er kjent for å spille høyest i verden. Etter en halvtime med konstant støy på rundt 130 desibel følte hun seg plutselig uoverkommelig trøtt. Hun så rundt seg og oppdaget et hav av gjespende publikummere, en horde zombier – en skokk med søvngjengere.

Kanskje kunne man ønske at det lå en religiøs opplevelse i dette, men nei: Søvn er kroppens ytterste forsvarsverk mot høy lyd. Men nå er det kanskje slik at søvn også er kroppens vanligste reaksjon på veldig kjedelig lyd. Norske Salvatore debuterer med Clingfilm, og først prøvde jeg å sette på plata med normalt volum. Det ga meg ingenting. Jeg sovnet nesten av Salvatores meditative instrumentalrock. De pleier med å starte med et enkelt gitarriff som høres ut som begynnelsen på en sekstitalls rockelåt, men de slutter bare aldri med riffet. Låtene varer nesten alle i åtte minutter og inneholder minimal variasjon.

Så tenkte jeg at jeg skulle være original. Jeg satte på Clingfilm virkelig lavt. Det fungerte bedre. Mens jeg gikk rundt og gjorde andre ting ble de endeløse riffene en del av lydene i huset, mens det plutselig dukket opp en del subtile variasjoner jeg ikke hadde hørt før. Men rundt spor seks eller sju (av ti) ble det hele bare veldig trøttende. Dermed var det ingen vei tilbake. Jeg skrudde opp, om ikke på Swans–nivå, så i alle fall på nå–tar–det–maks–fem–minutter–før–naboen–banker–nivå. Da ble dette rock. Og nå trodde du kanskje at det skulle komme et omslag. Men nei; Salvatore er og blir kjedelig. Uansett hva slags estetikk en legger til grunn, om en prøver å si noe om lytterrollen i postrock, noe om minimalistisk musikk etter John Cage eller prøver å kjekke seg ved å fortelle om Swans, så er dette uforløst. Men gi meg en ep eller et tre kvarters live–sett med dette bandet, og jeg tror jeg kunne latt meg frelse.