Er norsk filmhumor en selvmotsigelse? Er norske filmer bare morsomme når det er ufrivillig?

FOTO: Åshild Støylen

– Vi skal diskutere hva som skal til for å få til den gode komedien,

sier Silje Rise Næss, hovedfagsstudent i medievitenskap og studiekonsulent i Norsk filmklubbforbund.

I helgen arrangerer forbundet et seminar i Filmens hus hvor humorfremstøt i norsk film står i fokus. Filmelskere, filmkritikere, filmforskere og andre filmfolk skal gå gjennom filmhistorien og diskutere om norsk film kan være morsom.

Alvorlig, morsomt

– Det er ikke så mange renskårne norske komedier. Det er fryktelig vanskelig å få til. Fallhøyden er stor, så jeg tror mange regissører kvier seg for det. Lager du en komedie og ingen ler, er det en mislykket film. En dramafilm eller dokumentar kan tross svakheter verdsettes for sitt innhold eller viktig tematikk, sier Næss.

– Hvorfor lager de så mye kulere filmer i Sverige enn her hjemme?

– De lager jo minst like mye dritt i Sverige! Men de har en mye høyere filmproduksjon der, så sjansen for å finne et gullkorn er større. Vi må også huske på at svenskene har vært så heldige å ha enkeltregissører som Lucas Moodyson som har utmerket seg, sier Næss.

Hun savner sårt et norsk motstykke til den svenske filmen Adam og Eva.

– Jeg vil se en romantisk komedie på norsk, sier hun og legger til at hun har tro på at noen av de nyutdannede filmregissørene fra filmskolen ved Lillehammer kan sørge for det.

Ellers liker hun komedier som tar seg råd til å være alvorlige. Eggs og Budbringeren er å finne blant disse.

Før og nå

– Før hadde man lett for å ty til ren lytehumor, noe man vel ikke synes er så forferdelig morsomt lenger, sier tidligere redaktør i filmtidskriftet Z Bjørn Gabrielsen.

Han mener også at det var vanlig å servere en gag og så legge inn en pause hvor man signaliserer at dette skal være morsomt slik at folk får ledd. Gabrielsen tror ikke det er et spesielt norsk fenomen at man har litt vondt for å le av komediene i eget land.

– I Ungarn hater alle ungarsk film. Og mange finner hater Kaurismäki. De mener han er altfor nostalgisk.

Gabrielsen mener at norsk film må bli flinkere til å fange opp nyskapende trender innenfor komikken. Selv synes han det er morsomt hver gang Harald Eia dukker opp. Han synes også at den underfundig humoren i Irma 1000 på NRK P3 var revolusjonerende i sin tid.

– Men hvorfor når ikke slikt frem til lerettet, da?

– Slikt vokser ikke bare frem naturlig. Akkurat som noen i P3 må vedta at de går for ting som Irma 1000, må man gjøre det samme i norsk film, sier Gabrielsen.

– Hva synes du om norsk reklamefilmhumor?

– I norsk reklamefilm skjer det mye spennende. Anti–reklamen føles nesten som en norsk oppfinnelse, mener Bjørn Gabrielsen

Silje Riis Næss er enig:

– Det har skjedd mye innovativt innen norsk reklamefilm. Her spiller man på humor på en slik måte at vi kan snakke om noe som er særegent norsk.

Hun mener det må være en utfordring å overføre noe av dette til langfilmformatet.

God historie

– Kultureliten har et anstrengt forhold til mainstreamkomedien, og

norsk komedie har alltid blitt ansett som dårlig av åndseliten, sier filmhistoriker ved Universitet i Bergen Leiv Ove Larsen.

Han skal bidra med et historisk sveip over norsk filmmoro og skal fremme noen perspektiver på hva som kjennetegner den norske komedien.

– Folkelig norsk komedie oppleves fort som platt fordi det blir for tett på vår egen virkelighet Det er lettere for utenlandske komedier. De fremstår som mer eksotiske, sier Larsen.

– Hva synes du selv er morsomt?

– I nittitallskomedien synes jeg Budbringeren er et høydepunkt. Den

introduserer den svarte filmkomedien som ikke står så sterkt i den norske komedietradisjonen. Det er også mye god norsk filmhumor som ivaretar, om ikke humorens essens, så det som er opprøret og galskapen i komikken. En humor som er hardtslående, som får oss til å se ting på en ny måte.

Gullalder

Filmhistorikeren mener at mye av det som ble gjort på 1950–tallet med Henki Kolstad og Inger Marie Andersen var nyskapende og forfriskende.

Mange snakker om femtitallet som den norske komediens gullalder. På denne tiden hadde man kontinuitet i produksjonen og skapte en forventning hos publikum som nesten alltid ble innfridd.

– Jeg har dessuten sans for mye av det Leif Juster gjorde. Kanskje særlig Fjols til fjells. Dette er god fysisk komikk som vi ikke ellers er så gode på, sier Larsen.

Fjolls til fjells, filmen som kanskje står igjen som selve bildet på femtitalls komedien, vises under seminaret og blir presentert av regissøren selv, norsk films grand old lady Edith Calmar.

Unge regissører

– Vi må fri oss fra forventningen om at en norsk filmopplevelse skal ha et element av pinlighet, sier Næss.

Hun er opptatt av at den avsluttende paneldebatten på seminaret ikke bare skal bli en konstatering av hvor begredelig alt har vært til nå.

– Vi vil se på hva som er spesielt for norsk humor og hvordan vi kan bruke den i årene fremover til å lage komedier folk har lyst til å se. Jeg tror generelt at det er flere av de unge norske regissørene som har lyst til å lage komedie, og jeg tror vi kan få det til.

Av Bjørn–Egil Mikalsen og Åshild Støylen.