Dersom du verken vil ha knask eller knep, kan Halloween feires med en god gyser. Skrekkfilmen er i ferd med å bli en akseptert genre.

FOTO: Åshild Støylen

– Dette er en genre som først og fremst er beregnet på fjortiser, sier filmskribent og skrekkfilmentusiast Atle H. Boysen og nevner Halloween, Fredag den 13. og Scream som eksempler.

Likevel mener Boysen at horror ikke lenger er en undervurdert genre, og at den er blitt akseptert av det vanlige publikum.

– Jeg tror ikke skrekkfilmen trenger så mye forsvar som for 10–15 år tilbake. Den typen vold man finner i filmene er ofte langt mindre tvilsom enn det man ser i voldsforherligende Hollywood–action. Dette gjør at sensurentusiaster som mener film er skadelig bryr seg mindre om genren, sier han.

Boysen peker også på det faktum at skrekkfilmens språk stadig oftere brukes innenfor andre genre.

– I Requiem for a dream er det tydelig at regissøren har kjennskap til skrekkfilm og leker seg med de språklige grepene.

– Hva er det ved skrekkfilm som tiltrekker oss?

– Vi blir skremt hver dag av virkeligheten, og ved å se skrekkfilm kan man møte skremmende ting uten at det er farlig. Spenning er rett og slett underholdende, sier Boysen.

Atle H. Boysen mener at de mest interessante filmene ofte er lavbudsjettfilmer.

– Det hadde vært et pluss om kinoene hadde mer thrashfilm uten å måtte vise til at filmene er publikumssuksesser i USA. Vi er for ti–på–topp Hollywood–orientert her i Norge, sier han.

Brutalitet i hverdagen

– Det skal helst være litt mørkt, hovedpersonen bør være alene i en mørk gate; det må være den gamle gode skrekkfilmsettingen, sier mediestudent Gry Snevoll Hansen.

Hun ser også skrekkfilm for å få en piff i en kjedelig hverdag.

– Det er gøy å utforske de onde sidene av mennesket. Sider som man selv ikke viser. Jeg synes horror er fascinerende på grunn av sminken og alt det tunge og dystre som stammer fra den tyske ekspresjonismen, sier Hansen.

Hun har en forkjærlighet for psykologiske skrekkfilmer som Ondskapens Hotell, og innrømmer at hun er fan av ungdomsskrekkiser.

– Jeg synes den første Urban Legend–filmen var kul, selv om det var skuffende at morderen var en liten kvinnelig spjæling. Det fungerer best med mødreskikkelser; de virker helt gale, sier Hansen som skal skrive hovedoppgave om kvinnelige «bad guys».

Hansen er ute etter å bli skremt, og liker de typiske skvettescenene. Men splattergenren har hun ikke mye til overs for.

– Jeg har sett mye splatter, men filmene er ganske teite. En film som Zombie Flesh–Eaters skremte meg ikke. Det blir for kjedelig når grøss går over i humor. Da jeg så Braindead, føltes det mer som en komedie, sier hun.

– Jeg sitter og venter på den fullkomne skrekkfilmen. Den er ikke laget ennå, isteden blir jeg skuffet gang på gang. Jeg forlanger litt brutalitet i hverdagen, sier Hansen.

Postmoderne horror

@txt– Det har vært tre bølger av skrekkfilm, sier rådgiver ved Statens filmtilsyn Dag Asbjørnsen.

– Først har vi den klassiske Hollywood–skrekken fra 1930 til 1950–tallet, fra Dracula til Psycho. Så kom Halloween i 1978 og introduserte en ny type skrekkfilm der barnevakter og kvinner med usedelig livsførsel blir drept med kniv. Til slutt kom postmodernistiske filmer som Scream og I know what you did last summer på 1990–tallet, sier Asbjørnsen.

– Hva kjennetegner postmodernistisk film?

– Veldig tydelige og overdrevne klisjeer og konvensjoner. Skrekkfilmen har tydelige genrekonvensjoner som publikum etter hvert kan veldig godt. Så da skrekkfilmen kom tilbake for tredje gang, spilte man på at publikum kunne alle klisjeene. Dette forsterkes ved at personene i filmen også kan reglene, og dør dersom de ikke følger dem, sier Asbjørnsen.

Han fremhever referanser til andre filmer, eller intertekstualitet, som nok et postmodernistisk trekk og mener at Scream–filmene er laget for videogenerasjonen.

– Video har skapt et publikum som har sett mye skrekkfilm og lært seg alle knepene, sier Asbjørnsen.

Mer thrash

– Jeg lå under stolen i kinosalen da jeg så den første Halloween–filmen. Jeg var 19 år gammel, så det var flaut, sier Asbjørnsen som aldri har vært noen stor horrorfan.

Han husker også han syntes det var rart at folk heiet på Freddy da han så A Nightmare on Elm Street på filmklubben.

– Dette kultfenomenet at man heier på skurken var en ny opplevelse for meg. Man synes de kjedelige amerikanske ungdommene er så fæle at det ikke gjør noe om de blir drept, sier Asbjørnsen.

@bln:Av Kathrine Ruud Elster og Åshild Støylen (foto)

Zombie Flesh–Eaters