:Slo–Mo Suicide

MNW

Ricochets har laget en plate som er for god til å være sann. Bandet beveger seg som en kameleon gjennom rockens historie. De leker seg med flere musikalske klisjeer, men uten at det blir verken flaut eller uinteressant.

Ricochets ligner litt på mange, men aldri fullstendig på noen. Gruppen tilfører hele tiden sitt eget særpreg og tyngde til låtene. Tittelkuttet åpner i barcrooner stil, som Tom Waits på slutten av syttitallet, men avsluttes som en tung melankolsk rockelåt. Den akustiske og skeive "Far far from home" er slående lik Beck på hans uavhengige utgivelser. Men stort sett er det knallhard rock dette dreier seg om. Radiosingelen "When the shit hits the fan" sparker deg momentant i balla med basstrommer, gitarriff og bred amerikansk vokal . Jeg kan tenke meg det er sånn det ville hørt ut om AC/DC hadde vært bandbesetningen bak John Belushi i filmen Blues Brothers. Fett, med andre ord.

En annen umiddelbar favoritt på platen er "Rebel Woman". Nok en gang er sekstitallet i symbiose med sytti– og åttitallet. Ricochets begynner som et punka Ska–band med raske blåsere, og fortsetter med et Farfisa lignende orgel, før vokalist Trond Andreassen hyler ut sitt budskap: Rebel Woman ... I need you! På slutten av låten forvandles nesten Ricochets til The Doors. "Rebel Woman" blir "LA Woman".

Slo–Mo Suicide er en diggbar skive. Den er det perfekte vorspiel–soundtracket for mennesker som setter pris på god rockemusikk. Ricochets byr på det meste. Også tvilsomme sangtitler, som "You`re gonna get it up the ass", for de som liker det. Jeg gleder med til å drikke øl på Last Train når de spiller Ricochets over anlegget. Eller til hvilken som helst konsert. Dette må jo fungere perfekt live. Ricochets er utvilsomt årets norske rockeband!