Iver B. Neumann er seniorrådgiver i Utenriksdepartementet og viser i denne kronikken hvordan hovedfagsoppgavenes status stadig endrer seg.

De siste femti år har det skjedd en oppgradering av hovedoppgaven. Den er blitt vitenskapeliggjort, i den forstand at den i høyere grad blir klassifisert som «forskning». Her er et innspill som er ment å inspirere en ennå navnløs student til å skrive en diskursanalytisk hovedoppgave om hovedoppgaven.

Den vitenskapelige diskurs består blant annet av en del skrivegenre så som monografien, artikkelen, noten, paperet etc. Men hva er det som kvalifiserer disse tekstene som vitenskapelige? Et tradisjonelt, men for samfunnsvitenskapenes og humanioras vedkommende problematisk svar er at de sannhetskrav som fremsettes skal være etterprøvbare. Det som ikke er så problematisk, er at de i så høy grad skal være etterrettelige, hvilket betyr at man skal oppgi hvor man har informasjon og resonnementer fra. Dermed melder det seg imidlertid umiddelbart et problem av praktisk art: Hvor detaljert skal man være? Svaret på dette spørsmålet må bli konvensjonelt, i den betydning at det må besvares ut ifra de normer som til enhver tid gjelder for den vitenskapelige diskurs selv. Men hvorledes fastsettes disse normene?

Det siste halve hundreåret som har det foregått en endring av synet på hovedoppgavers, magister– og doktoravhandlingers status. For førti år siden skrev John Sanness i forordet til sin doktorgrad det følgende om sin bruk av kilder:

«Framstillingen bygger vesentlig på trykte kilder – aviser, tidsskrifter, bøker etc. fra den tiden det dreier seg om. Til dette kommer senere historiske arbeider, erindringer og en mengde spredte artikler i aviser og tidsskrifter. Jeg har her kunnet nytte de henvisninger som er gitt i Norsk Biografisk Leksikon og i Halvorsens Forfatterlexikon. I tillegge kommer bl.a. en rekke hovedoppgaver i historie og norsk – Holts om J.C.Berg og Cecilia Welles om Keysers innvandringslære. Jeg har fulgt den regel ikke å henvise til hovedoppgaver og ikke å polemisere mot dem.»

Studentene selv betraktet heller ikke sine arbeider som publikasjoner. For eksempel heter det i forordet til Arne Olav Brundtlands magistergradsavhandling fra 1962 at «Arkivmaterialet som danner bakgrunn for denne avhandlingen, er stilt til disposisjon under den uttrykkelige forutsetning at det bare skal brukes til et eksamensarbeide ved Universitetet. Avhandlingen må derfor hverken helt eller delvis offentliggjøres uten skriftlig tillatelse fra forfatteren.»

Dette er desto mer interessant all den tid avhandlingen fra innlevering og utover befant seg uklausulert og fritt tilgjengelig i flere biblioteker. Dets innhold ble imidlertid ikke regnet som publisert, og dermed tydeligvis heller ikke som like kompromitterende, avslørende osv. som publiserte tekster.

I dag er hovedoppgaver å regne som kilder på linje med andre. Om man løfter informasjon eller resonnementer fra en hovedoppgave, bryter man den någjeldende konvensjonen for etterrettelighet, med kollegers og studenters misbilligelse til følge. Sannsynligvis er det bare et tidsspørsmål før sanksjonene også blir formelle, i form av lovutvikling.

Betyr dette at hovedoppgaver er blitt sidestilt med andre vitenskapelige arbeider? Nei. I akademiske cv–er setter man fortsatt opp hoved– og doktorgrader for seg. Selv om slike oppgaver er blitt gjort til gjenstand for strengere formell kvalitetsbedømmelse enn for eksempel manuskripter som sendes inn til de ledende norske almentidsskriftene Samtiden og Nytt Norsk Tidsskrift, er det fortsatt en konvensjon at hovedoppgaver i motsetning til artikler og endog bokanmeldelser i disse tidsskriftene ikke regnes som publikasjoner.

Det som i siste instans avgjør hva som skal oppgis som relevant kildemateriale og hva som skal telle som en publikasjon er altså i siste instans den almene oppfatning til enhver tid. Slike almene oppfatninger har en stor treghet som garanterer de diskursene de er med på å oppebære en ofte overraskende stor stabilitet.

Hovedoppgavens status har så vidt vites forandret seg uten at formelle vedtak er fattet og uten at interessegrupper har vært på ferde. Hvorfor «ble det bare slik»? Vel, fordi hovedoppgavediskursen har tatt farve av andre diskurser den er innleiret i (utdannelsesdiskursen, studentdiskursen), der et generelt krav om «demokratisering» har stått sentralt. Spørsmålet om hovedoppgavens status har forandret seg som følge av forandringer i diskurser den er innleiret i, ikke som følge av spesifikke forandringer foretatt spesielt med dette for øye.

@sit:– Her er et innspill som er ment å inspirere en ennå navnløs student til å skrive en diskursanalytisk hovedoppgave om hovedoppgaven.