Skal du forstå hva mappeevaluering går ut på, må du legge vekk alle tanker om eksamenspress, skippertakslesing og eksamenssensorer, skriver Morten Rand–Hendriksen som er studentrepresentant i Det akademiske Kollegiet. «Tankene fra Utdanningsdepartementet er grensesprengende i norsk sammenheng.»

I kjølvannet av stortingsmeldingen om høyere utdanning, skriver Universitas under tittelen «Ikke penger til mappe» at både Rektor Kaare Norum og professor i sosiologi Gunn Elisabeth Birkelund sier at universitetet ikke har økonomiske ressurser til å gjennomføre de endringer i evalueringsformene som stortingsmeldingen foreslår. Min påstand, er at dette er direkte feil.

Stortingsmeldingen foreslår at universiteter og høgskoler skal gå bort fra dagens skoleeksamener og over mot evalueringer gjennom hele året. En av måtene å gjøre dette på, er mappeevaluering der studentene skriver en serie med arbeider gjennom året som blir evaluert. Hensikten med denne evalueringsreformen, er at studentene skal få en rettferdig evaluering av sin kunnskap samtidig som man vil integrere evalueringen i læringsprosessen.

Tankene fra Utdanningsdepartementet er grensesprengende i norsk sammenheng, og vil etter all sannsynlighet føre til et kvalitetsløft innen høyere utdanning. Denne reformen har både pedagoger og studentpolitikere jobbet for i årevis, og det kommer derfor ikke som noen stor overraskelse på oss at det er mye motstand blant de vitenskapelig ansatte.

«Dette vil koste for mye penger» er det vanligste argumentet mot mappeevaluering. Denne uttalelsen baserer seg på tanken om at dette vil kreve flere lærerkrefter og at mengden av materiale som skal evalueres vil vokse. Det underlige med et slikt argument, er at flere universiteter i Australia valgte å gå over til mappeevaluering for å spare penger. Det er altså ingen nødvendighet at mappeevaluering behøver å være dyrere enn de ordningene man har i dag. I tillegg kan man spørre seg hvor reflektert dette argumentet virkelig er når de samme menneskene foreslår å utvide bruken av skoleeksamen som per i dag er det Universitetet bruker mest penger på.

Mappeevaluering er noe helt nytt og helt annerledes. Skal du forstå hva det går ut på, må du legge vekk alle tanker om eksamenspress, skippertakslesing og eksamenssensorer. Det finnes heller ikke én bestemt måte å gjennomføre mappeevaluering på. Mappeevaluering er et rammeverk som sier at studenten skal produsere gjennom studiet, og at det er studentens produksjon og læring som evalueres. Det sier ingenting om at en vitenskapelig ansatt skal sitte å lese hele mappen etter endt studie. Det sier ingenting om at studentene må oppholde seg på universitetet 6 timer om dagen. Det sier ingenting om at de vitenskapelig ansatte må bruke mer tid på undervisning enn de gjør i dag. Det eneste rammeverket sier, er at ting må endres. Vi må tenke nytt og annerledes. Slette alle vonde minner fra kjedelige forelesere og svette eksamenslokaler.

Problemet, er at de som bestemmer, dvs de vitenskapelig ansatte, ikke klarer å kvitte seg med foreldede tanker om undervisning og eksamen. Og som om ikke dette var nok, er de som alltid sykelig opptatt av at undervisningen ikke skal gå ut over forskningen. Ingen tenker på at undervisningen kan være en del av forskningen. Og ingen tenker på at hvis ikke undervisningen forbedres, vil det ikke være noen forskere til å ta over etter dem.

Det er åpenbart vanskelig å innse at forskningsbasert undervisning ikke er det samme som at en forsker messer fagstoff i overfylte forelesningslokaler. Det at evalueringen er en integrert del av læringen har gått de fleste vitenskapelig ansatte hus forbi. Og at skoleeksamen er den minst forskningsbaserte evalueringsformen, er det ingen som bryr seg om. De vitenskapelig ansatte sitter dessverre fast i foreldet tankegang, og ser ikke lyset fremfor dem.

For vi går i sannhet mot en fager ny verden. La oss sammen sage ned de gamle trærne som skygger for sola.