Å aldri rope ulv
I iveren etter å forsvare egne, og andres, politisk ukorrekte uttalelser, skaper rasistapologetene ly og arena for det genuint rasistiske, skriver Warsan Ismail.
;)
«Du er ikke nødvendigvis en rasist fordi du drar en dårlig minoritetsvits.»
En ung student med minoritetsbakgrunn tar en drosje fra Oslos vestkant. Det er sent og hun er på vei hjem fra en arbeidsmesse. Når hun prøver å betale for reisen blir bankkortet avvist. Hun forteller sjåføren at hun har penger på kortet, og spør om hun heller burde forsøke å bruke chip’en istedenfor magnetstripen. Sjåføren ser på henne, og sier bryskt: Folk som dere skal alltid klage over at noe er galt.
Det er mulig sjåføren har en dårlig dag, og det er mulig han henviser til utdanningssituasjon. Det er visst en fordom at studenter syter. Det er likevel ikke usannsynlig at sjåføren sikter til fargepigmentene i studentens hud, og at han plasserer henne i bås med alle av samme farge. Forskjellsbehandling med bakgrunn i ens etniske bakgrunn må man sette ord på, og det ordet mange bruker er rasisme.
Rasisme er idéen om at noen mennesker er født med egenskaper som rettferdiggjør diskriminering. Rasisme er å «vitenskaplig» bevise at svarte menn er genetisk disponerte for aggressivitet eller at ikke-hvite nordmenn er mindre siviliserte enn hvite nordmenn. Du er ikke nødvendigvis en rasist fordi du krysser gaten når en somalisk guttegjeng kommer mot deg. Du er ikke nødvendigvis en rasist fordi du drar en dårlig minoritetsvits. I dag brukes begrepet både om de som har noe imot din etniske bakgrunn, og de som er uheldige og tråkker i salaten, eller har negative erfaringer med bestemte etniske grupper. Erfaringer som gir grobunn for stereotypiske forestillinger om folkegrupper, forestillinger som kan tolkes rasistisk. Denne ukritiske bruken gjør at begrepet utvannes. Damen som mener at somaliske gutter stjeler håndvesker, fordi venninnen har opplevd noe slikt, likestilles med mannen som mener at kriminalitet er kodet i somaliernes genom. Når damen urettmessig anklages for rasisme, vil hun tro at mange andre også urettmessig anklages. Selv de faktiske rasistene.
Det har med antirasismen vokst opp en motbevegelse, en som forsøker å rettferdiggjøre handlinger og tanker som kan oppfattes rasistiske. I bresjen står alle som har blitt anklaget for rasisme, uten at de står innefor det hierarkiske menneskesynet rasismen representerer. I iveren etter å forsvare egne, og andres, politisk ukorrekte uttalelser, skaper de ly og arena for det genuint rasistiske. De blir rasistapologeter.
Utfordringen er å skille den generelle uhøfligheten fra rasismen. Noen mennesker vet ikke hvordan de best forholder seg til sine medmennesker, og dette kan gi utslag i en bryskhet og en negativitet som kan mistolkes. Noen er ikke inneforstått med alt som er «riktig» å si, til enhver tid. Andre er preget av egne eller andres erfaringer, og disse fordommene kan bli oppfattet som rasistiske. Vi må kunne skille rasismen fra de menneskelige feilantagelsene.
Både i det offentlige ordskiftet, og i de lidenskaplige diskusjonene over lunsjen på Fredrikke, er det viktig å etterstrebe et direkte og konsist språk. Et slikt språk vil gjøre diskusjonen konstruktiv og løsningsorientert, og vi slipper å vikle oss inn i meningsløse ordkonstruksjoner. Æsops fabel om gutten som ropte ulv kjenner vi alle til. Nei, det er ikke hensiktsmessig å være ukritiske i bruken av begrepet, men det er sannelig ikke lurt å aldri rope ulv heller.
Warsan Ismail er student og blogger.
