Mens rikdom ikke er noen sikker vei til lykke, fører fattigdom ganske sikkert til større ulykke, skriver Julie Lødrup.
Arven etter Thatcher
;)
«Den markedsskapte ulikheten er bare marginalt høyere i Storbritannia enn i Norge, det er skattesystemet som utgjør den store forskjellen.»
Hvem inspirerer norske politikere? I påvente av filmen Jernkvinnen om Margaret Thatcher har flere politikere på høyresiden trukket frem henne som politisk forbilde. Hun var tøff, handlekraftig og effektiv. Men hvilken politikk gjennomførte hun? Vel 30 år etter Thatcher flyttet inn i Downing Street kan vi se på konsekvensene.
Thatcher ble valgt i 1979 på løfter om en ny giv for økonomien. Skattekutt skulle føre til investeringer i nye arbeidsplasser. Deregulering av finanssektoren, storstilte privatiseringer av offentlig virksomhet og vingeklipping av fagforeningene skulle føre til økonomisk vekst og produktivitetsøkning.
Oppskriften virket ikke som lovet. Å kutte skatten til de rikeste resulterte ikke i flere arbeidsplasser; arbeidsledigheten gikk i været. Privatiseringen skulle øke Storbritannias produktivitet ved å inspirere entreprenørånd og skaperkraft. Men produktivitetsveksten sank gjennom 80- og 90-tallet.
Det fremste resultatet av Thatchers politikk var eksplosjonen i økonomisk ulikhet. Der, som i mange andre vestlige land, ble ulikheten redusert i etterkrigstiden og velferdsstaten ga et sikkerhetsnett til flere mennesker enn noen gang tidligere. Men utviklingen gikk i en helt annen retning enn i Skandinavia: I 1960 lå Storbritannia på samme ulikhetsnivå som Sverige. 40 år senere er ulikheten i Storbritannia på nivå med USA, mens i Sverige er den redusert. I dag eier de 10% rikeste i Storbritannia 56% av landets rikdom, mens den fattigste halvparten eier 6% til sammen.
Markedet skaper ulikhet, som blir dempet eller forsterket av det offentlige. Den markedsskapte ulikheten er bare marginalt høyere i Storbritannia enn i Norge, det er skattesystemet som utgjør den store forskjellen. Mens skattesystemet i Norge til en viss grad virker utjevnende, betaler de fattigste 10% i Storbritannia 38,7% av inntekten sin i skatt, mens de rikeste 10% bare betaler 35,0% av sin.
Med ulikhet fulgte fattigdom. Antall barn som levde i fattigdom doblet seg fra 1/8 i 1979 til 1/4 i 1997, de laveste lønningene ble lavere og på midten av 1990-tallet levde mer enn 20% av pensjonistene i fattigdom. Mens rikdom ikke er noen sikker vei til lykke, fører fattigdom ganske sikkert til større ulykke. Den økonomiske ulikheten er den kanskje viktigste årsaken til de sosiale problemene i Storbritannia nå, som vi så i gateopprørene i sommer.
Utviklingen i Storbritannia er ikke et resultat av naturkrefter eller tilfeldigheter. Den er et produkt av politiske valg som prioriterer noen grupper og neglisjerer andre. Ulikheten skjøt fart etter at Thatcher kom til makten, ble marginalt redusert under New Labour og stiger igjen under dagens borgerlige regjering.
Valgundersøkelsen i 2009 viste at 2 av 3 nordmenn mener det er en viktig politisk oppgave å minske økonomiske forskjeller. Nordmenn flest ønsker ikke utviklingen Thatcher gjennomførte i Storbritannia. For å unngå det må vi lære av thatcherismens konsekvenser, ikke la oss blende av thatcherismens retorikk.
Julie Lødrup er daglig leder i Manifest analyse og utdannet statsviter.
2 kommentarer
Første skritt på veien vil være å vise privatiseringsjaget døra.
Dette blir unøyaktig. Når du skriver at de 10% av husholdningene med lavest inntekt betaler 38,7% skattt, mens de 10% høyeste inntektene betaler 35%, så inkluderer dette inderiekte skatter. Altså moms, bil-, tobakk- og alkoholavgifter osv. Tror du tilsvarende tall avviker nevneverdig fra dette i Norge? Ser du på direkte skatt, så er gjennomsnittelig skatteprosent 3-4x høyere blant de øverste 10% som i de laveste. Det er faktisk ikke stor forskjell på inntektsskattesystemet i UK og f.eks. Norge. Marginalskatten på de høyeste inntektene er 50% i UK, altså omtrent som i Norge.
Burtsett fra dette piunktet, så konsentrerer innlegget seg, som i all kritikk som har kommet fram om Thatcher i Norge den siste tiden, om de økte sosiale forskjellene. Dette kan man selvsagt kritisere, men man kan ikke unngå å ta det utgangspunktet Storbritania var i da Thatcher overtok makten med i betraktningen. Landet hadde i flere tiår vært en sinke i forhold til sine naboland, og trengte lån fra IMF for å finansiere statsbudsjettet. Uten Thatchers omfattende reformer hadde sannsynligvis ting gått mye dårligere. Ikke glem at BNP pr innbygger vokste 20% mer enn i Frankrike under Thatcher, og alle inntektsgrupper økte reallønnen med minst 10%.
