Det finnes ingen vei utenom. HiOA må bli et universitet.
Uunngåelig universitet
«Alternativene til universitetsstatus er dårlige eller fraværende. Spørsmålet er hva slags universitet HiOA bør bli.»
Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) sikter mot å bli universitet. Er det bra eller dårlig? Studenttingsleder Liv-Kristin Korssjøen ved HiOA og leder av Norsk studentorganisasjon Kim Kantardjiev mener at det er dårlig. De er bekymret for at kvaliteten på utdanningene vil svekkes. Jeg tror det er bra.
Hvorfor? Fordi et universitet er en institusjon for undervisning og forskning, og kvaliteten på profesjonsutdanningene vil styrkes av en tettere kobling til forskning. Det finnes ikke noe alternativ til å styrke vitenskapeliggjøringen av profesjonsutdanningene. Også historien til UiO handler i stor grad om vitenskapeliggjøring av praktiske yrker. Universitetssatsingen har som mål å styrke institusjonen, utdanningene, forskningen og relasjonen til samfunnet. Alternativene er dårlige eller fraværende. Spørsmålet er hva slags universitet HiOA bør bli.
Styrker institusjonen. Satsingen på universitet vil gi studentene nye muligheter for læring, faglig utvikling og karriere, blant annet ved å bygge videre fra bachelor til master- og doktorgrad. Når tilbudene på høyere nivå bygges ut og forskningskompetansen styrkes, vil også kunnskapen om yrkesfeltene, fagkompetansen og kunnskapsgrunnlaget for utdanningene bli mer robust. Et studentmiljø som strekker seg over bachelor og master til doktorgrad kan være faglig berikende for studentene. Master- og doktorgradsstudier krever mer ressurser enn bachelorstudier, men vil også bidra til å utvikle bachelorstudiene.
Utdanningskvalitet. Kvaliteten på bachelorutdanningene er uavhengig av institusjonskategori. Den største utfordringen er å sikre både at utdanningene er forskningsbaserte og yrkesorienterte. Å forbedre kvaliteten på studiene handler også om hvordan studiet legger opp til studentenes eget arbeid og, ikke minst, studentenes egne initiativ til å lære. Studentenes egen innsats er en av de største læringsressursene. Det bestemmes delvis av studieopplettet, men i stor grad også av studentene selv.
Mye er felles. Forskjellen mellom universitetene og høgskolene minsker. Studiestrukturen med bachelor, master- og PhD er den samme ved begge typene institusjoner. Ansettelsesforholdene er de samme. Opptak av studenter er samordnet. De har samme lovverk og samme stillingskategorier. De konkurrerer seg imellom om studentene, forskningsbevilgningene og fagfolkene. Denne utviklingen kommer til å fortsette.
Litt historie. Går vi noen tiår tilbake i tid var studiene ved HiOA ikke del av høyere utdanning. Lærerutdanningene fikk status som pedagogiske høgskoler i 1975. Sykepleierutdanningen lå tidligere ved sykehusene. I 1994 ble høgskolene og universitetene lagt inn under samme lovverk og stillingsstruktur. Kvalitetsreformen (2003) myket opp skillet mellom høgskole og universitet. Høgskolene kunne nå bli universiteter. Stjernøutvalget foreslo i 2008 at høgskoler og universiteter skulle slås sammen til større og mer robuste enheter og omgjøres til universiteter. Høgskolen i Tromsø har fusjonert med universitetet. Høgskolene i Stavanger, Agder og Bodø har blitt universitet ut fra egne betingelser. HiOA vil og må følge etter.
Hva er saken? Navnet universitet betyr lite. Det som er avgjørende er å utvikle HiOA i en retning som tjener utdanningen, forskningen og relasjonen til samfunnet. Utviklingen av høyere grads studier er i gang og vil fortsette. Trykket på det vitenskapelige personalet om å forske og publisere er sterkt og vil øke. Forskning vil få en sterkere plass i utdanningene. Yrkespraksisen blir mer forskningsbasert. Utfordringen er først og fremst å koble og balansere utdanning, forskning og yrkesorientering. Det handler ikke om endring av navn, men langsiktig arbeid med å endre praksis og kunnskapsgrunnlaget for praksis.
Utdanning. Kravet om økt innsats i forskning vil fortsette ut fra en indre logikk der ytre insentiver og indre motivasjon driver det vitenskapelige personalet og institusjonsledelsen. Den største utfordringen blir å holde oppe trykket på å utvikle utdanningene, holde fast ved profesjonsorienteringen av både forskningen og utdanningene, og styrke bachelorutdanningene. Det er der vi som er opptatt av utdanning og utdanningskvalitet må enes, ikke gjenoppta en allerede tapt (eller vunnet) sak om universitetsstatus.
Anton Havnes, professor ved Senter for profesjonsstudier, HiOAEn kommentar
To sentrale studentpolitikere frykter at universitetssatsingen til HiOA vil gå ut over utdanningene. Den frykten er ikke ubegrunnet. En sterkere satsing på forskning, mastergrader og doktorgrader må nødvendigvis bety at en større del av budsjettet brukes her og ikke til grunnutdanningene.
Flate budsjetter
Vi kan ikke regne med en tilvarende økning i inntektene - hverken fra Staten, i form av publiseringspoeng eller økte bevilgninger, eller fra FoU-markedet, i form av oppdragsinntekter eller prosjektmidler. Den økonomiske hovedkilden er og blir "overskuddet" fra undervisningen på bachelornivå. Dette overskuddet oppstår når gevinsten ved å produsere studiepoeng er større enn produksjonskostnadene, som i hovedsak består av lønn til lærere og undervisningsassistenter.
Sporene skremmer
Jeg startet min arbeidskarriere som studentassistent ved Matematisk Institutt ved Universitetet i Oslo en gang i 60-åra. I flere tiår brukte UiO akademiske løsarbeidere til å ivareta mye av undervisningen på bachelornivå. Det ga seniorpersonalet bedre tid til å forske og til å jobbe med de faglig interessante studentene på høyere nivå.
Spenningen mellom de ansattes forskningsinteresser, på den ene siden, og studentenes krav til undervisning, veiledning og oppfølging, på den andre, var konstant til stede. Problemet var størst i de store fagene, der det var mulig (og svært lønnsomt) å tilby masseforelesninger. Problemet var minst i små og spesielle fag som antropologi og filosofi.
Masseutdanning
Motsetningen mellom undervisning og forskning er en konsekvens av de moderne masseuniversitetene. Når nærmere halvparten av ungdomskullet skal ha høyere utdanning, må Staten og institusjonene selv legge stor vekt på økonomien i systemet. Universitetet i Agder opplevde sterke interne konflikter fordi undervisningstid og -faktorer ble redusert. Debattene raser i Storbritannia og USA.
Regjeringen har laget spilleregler som dytter alle høyskolene i retning av universitetsstatus. HiOA kan ikke stå mot et kombinert press fra staben og staten. Det høyskolen kan gjøre, er å velge en universitetsform som legger seg så tett opp til profesjonenes og praktikerne interesser som mulig. Vi kan (1) styrke praksisfeltet for profesjonsutdanningene, (2) bedre undervisningen og utdanningen generelt, (3) bidra til utvikling og innovasjon i næringsliv og offentlig forvaltning i regionen.
Trangt på Sørlandet
Men dette skjer ikke av seg selv. Universitetssatsingen kan lett føre til en faglig og økonomisk sulteforing av de store bachelorutdanningene. - UiA er fortsatt finansiert som en høyskole, skrev rektor Torunn Lauvdal i Aftenposten 5.2 2010
Vi har ikke fått noen økte forskningsressurser. Svært få stipendiatstillinger. utnytter ressursene og prioriterer hardt. Bare de mest aktive forskerne får rett til 50 prosent forskningstid, noe alle har ved de gamle universitetene. De gode nyhetene er at vi er blitt ekstremt effektive
Hvis dette var de gode nyhetene, lurer jeg på hvordan de dårlige ser ut ...
De amerikanske debattene er bitrere. Mange universiteter opplever et økende skille mellom priviligerte professorer med fast stilling, høy lønn og mye forskningstid på toppen - og et skiftende kunnskapsproletariat av midlertidige forelesere og assistenter på begynnerkursene.
Et reelt alternativ
Det er mulig, mener jeg, for HiOA å gå i en annen retning enn Agder. Men da kan vi ikke importere den akademiske begrepsverden som noe selvsagt. De mellomlange praksisfagene, som er høyskolens kjernefag, trenger å utvikle en alternativ, eller "ikke-akademisk", forståelse av verdifull kunnskap.
Her kan vi bygge på viktige bidrag fra forfattere og redaktører som Donald Schön (reflekterende praktikere), Dreyfus & Dreyfus (ferdighetsnivåer) og Gibbons (new production of knowledge).
Det blir imidlertid en vedvarende oppgave (som Havnes sier) å opprettholde trykket i riktig retning.
