;)
Et land hvor ungdom ikke protesterer mot en urettferdig krig er ille ute.
Vi trenger et nytt 1968
«Norge har et skrikende behov for studenter som tør å heve stemmen.»
Verdens unge gjorde opprør i 1968. I Spania våget studentene seg ut på gatene for første gang på lenge for å protestere mot Francos fascist-regime. I Frankrike organiserte studenter og arbeidere generalstreik. I Tyskland protesterte studentene mot det manglende oppgjøret med nazifortiden. I USA skjøt borger-rettighetsbevegelsen for alvor fart. Over hele verden slapp ungdom løs sitt raseri mot urettferdighet. Selv om protestene hadde svært ulike opphav, hadde de også et viktig fellesstrekk: De var mot den meningsløse og brutale krigen mot Vietnam.
En viktig grunn til at studenter og unge ble så grepet av Vietnamkrigen er at det var den første krigen folk fikk se skikkelige tv-bilder fra. Plutselig kunne du sitte hjemme i din egen stue og være vitne til de grufulle effektene av napalm som treffer naken hud. Det ble tydelig for alle at vietnameserne ikke var noen trussel mot Vesten, og at krigens ofre var fattige bønder. Ungdom ble forferdet over foreldregenerasjonens blodhunger mot et folk som aldri hadde gjort dem noe. Det skapte naturligvis reaksjoner. Så hvorfor reagerer ikke studentene på krigen i Afghanistan i dag? Er krigens begrunnelse bedre enn tidligere?
Norske styresmakter har flere ganger endra sin forklaring. Først skulle vi bekjempe terrorister. Så skulle vi befri kvinnene. Nå skal vi beskytte sivilbefolkninga og bygge landet. Jeg kom nylig hjem fra et to uker langt besøk i Afghanistan. Som eneste norske politiker har jeg reist på egenhånd, uten eskorte fra ISAF-styrkene. Det jeg så bekrefter at krigens ofre er de sivile. FNs generalsekretær forteller i en kvartalsrapport til sikkerhetsrådet fra i fjor at sikkerhetssituasjonen har forverret seg i mange områd- er av landet og at antall hendelser som truer sikkerheten har økt med 66 prosent. Fjoråret var det voldeligste året siden invasjonen og mer enn 1000 sivile afghanere ble bekrefta drept. Hverken begrunnelsene eller resultatene står seg etter ti år med krig.
Krigen i Afganistan har flere utviklingstrekk med det som skjedde i Vietnamkrigen. På samme måte som amerikanernes prøvde å vietnamifisere Vietnamkrigen er Natos plan nå å overføre ansvaret for krigen på afghanerne. Sør-Vietnam tapte imidlertid krigen hurtig da USA trakk seg ut. Karzai-regimet vil falle like hurtig når Nato forlater Afghanistan. Afghanistan har blitt ei hengemyr og det blir tydeligere for hver dag som går at problemene ikke har noen militær løsning. Nå er tida inne for å bidra med noe annet enn bomber.
En studentmobilisering mot krigen kan gjøre en forskjell. Hovedpoenget er ikke å forbedre egen moral. For det første kan student-er påvirke politikerne. Unge har vært avgjørende som pressgruppe for fred fra 1968 til protestene mot Irak-krigen i 2003. For det andre har ungdom verden over stadig større tilgang på forskjellige medier. Det gjelder også i Afghanistan. Dette betyr at unge i Afghanistan har muligheten til å se andre måter å leve på, og protester fra norsk ungdom kan bety mye for oppbygginga av landet.
Rødt inviterer norske studenter til å ta stilling til krig-en i Afghanistan. Vi håper at perspektiver og erfaringer rundt krigen som ikke stammer fra Forsvarsdepartementet kan bidra til å øke engasjementet hos norske studenter. Hvis debatten om norsk krigsdeltagelse etter hvert kan få like mye fokus som debatten rundt kongen og krigskorset tror vi også det vil tvinge fram en forandring. Norge har et skrikende behov for studenter som tør å heve stemmen.
Turid Thomassen, leder i Rødt5 kommentarer
Takk for etterlengtet og inspirerende innspill; skulle ønske jeg var i målgruppa
Takk for latterkule på lesesalen, noen lever virkelig i fortidens feil og langt fra dagens virkelighet:)
Norge har et skrikende behov for studenter som tør å heve stemmen.
Norge har et skrikende behov for mennesker som generelt tenker og handler ikke-konformt. Universitetene er konformitetsfabrikker, noe Bourdieu viste med all mulig tydelighet i sin forskning. Norge hadde ikke engang et studentopprør i 1968. "Revolusjoner" etter fransk mønster er trolig en umulighet i Norge - til det er befolkningen for autoritetstro og servile. Opprør mot eliter er sunt for et samfunn. I Norge er det gubbeveldet som rår. Unge folk oppdras til å bli spyttslikkere, ikke opprørske.
Amen!
Jeg kan være enig i at en ny mobilisering av studentene kunne vært interessant. Ikke minst er det flere studentrelaterte innenrikssaker som kunne være relevante i så måte.
Problemet er bare at en massiv mobilisering av typen vi kjenner fra 1968 - særlig når det kommer til krig og fred og religion og politikk og sånn - forutsetter den ideologiske konsolideringen (les: ensrettingen) som det nevnte studentopprøret faktisk var preget av men som har gått i glemmeboka. Tross sine pretensjoner var '68-opprøret vanvittig autoritært, og midt oppi all krigsmotstanden var det ingen bønn for studenter som var skeptiske til massemordere som Mao, Pol Pot og Enver Hoxha.
Men det er klart, det var jo urettferdig krig (les: krig iverksatt av vestlige land) som var nevnt over. Når Taliban sprayer krigsgass inn i barneskoler fordi de ikke liker at jenter lærer seg å lese, er det kanskje "kamp mot imperialisme" det kalles.
Trenger vi studentene virkelig en ny Steigan til å fortelle oss hva vi skal synes om Afghanistan? Trenger vi en ny gjeng med sosiopatiske kadre til å holde oppsikt med "kontrarevolusjonære" og andre studenter som kan mistenkes for å tenke selv? Dette er ikke på noen måte nye toner fra kronikkforfatterens parti, men jeg hadde heller ventet det fra Tjen Folket.
