Psykologisk paradoks
Profesjonsstudenter ved psykologisk institutt famler i blinde. Vi blir ikke sett, verdsatt eller motivert til forbedring.
Det er kommentarer i sidemargen!» Utsagnet kommer fra min studievenninne Camilla Arnesen da hun begeistret så at vi hadde fått både ros og konstruktiv kritikk på våre skriftlige hjemmeoppgaver. Vi følte oss sett. Verdsatt. Og motivert til å forbedre oss selv. Dette skjedde høsten 2010 ved University of Western Cape, Cape Town. For en psykologistudent på profesjonsprogrammet ved UiO er slikt sjelden kost. Ros og konstruktiv kritikk antas tydeligvis ikke å være god psykologi der i gården.
Av programutvalgets referat fra møtet den 08.02 i år framgår et samlet ønske om en mer detaljert evaluering som et tillegg til bestått/ikke bestått-ordningen. Dagens ordning sees på som problematisk i forhold til studentens motivasjon og holdning. Skulle det være nødvendig å spørre Psykologisk Institutt (PSI) om noe all psykologisk forskning tilsier?
På første semester leste vi at en indre motivasjon om personlig forbedring øker både gleden og interessen i læringssituasjonen. Det vises til at passende utfordringer fordrer motivasjon og trivsel. Å få en utfordring viser at andre har tro på at du kan, og den gir deg noe å strekke deg etter. Å oppleve mestring motiverer til videre innsats. Den kjente psykologen Albert Bandura viser til at vår tro på egen mestring avhenger av tidligere mestring i lignende situasjoner. Fine, kloke og forskningsbaserte ord. Verre er det visst å følge dem i praksis.
Etter et halvt år med grundig lesing og en seks timers hard eksamen fikk vi et bestått/ikke bestått resultat. Adverbene i kriteriet for å få bestått, «tilstrekkelig», «noenlunde» og «til en viss grad», reflekterer et skremmende lite rom for prestasjon og undergraver psykologisk forskning om hva som fordrer en motivert student som trives. Jeg strevde lenge med tanker om at jeg var for fokusert på tilbakemelding og at motivasjonen jo skal komme innenfra. Nå ser jeg, og våger å mene, at ordningen i dag ikke gir oss mulighet til å føle mestring utover at vi befinner oss i et diffust landskap av «bestått». Uten detaljert evaluering får vi ikke sjansen til å danne oss en målestokk for egne prestasjoner. Vi famler i blinde. Passende utfordringer uteblir, og mestringstroen lider: alt vi utfordres til er å bestå, og alt vi mestrer er å bestå. Dette er ikke å drive god psykologi på PSI.
Medstudent Kristin Flemmen Olufsen beskriver opplevelsen av en slik evalueringsordning: «Jeg arbeidet seks uker med oppgaven om jevnaldrendes påvirkning på barnets kognitive utvikling. Jeg fikk bestått. Det føltes som om det var en maskin som hadde lest og vurdert mitt nitidige arbeid». Dette er respektløst overfor studentens innsats. Hun blir ikke sett, verdsatt eller motivert til forbedring.
Nå avdøde nevropsykolog Terje Sagvolden, fagansvarlig for faget i nevrobiologi og nevroanatomi, står for den eneste detaljerte tilbakemeldingen jeg har fått på profesjonsstudiet. Som tillitsvalgt det semesteret (høsten 09) utvekslet jeg e-post med både Sagvolden og PSI for at kullet skulle få tillatelse til noe så uskyldig som å motta denne tilbakemeldingen. Sagvolden fryktet nemlig refs fra PSI grunnet tidligere erfaring: «Vi har i alle semestre gitt detaljert (delkarakterer) tilbakemelding på prøven. Sist semester fikk jeg imidlertid forbud av PSI mot å fortsette denne praksisen som vel er circa 50 år gammel. Begrunnelsen var at dette skapte store problemer på instituttet fordi de andre fagansvarlige øyensynlig ikke gir like detaljerte tilbakemeldinger. Dette har intet å gjøre med avlønningen å gjøre. Vi gir alltid, også nå, detaljerte karakterer for vår vurdering av undervisningen og den enkelte students prestasjon». Det er en skam at den som engasjerer seg, respekterer studentenes arbeid og gir dem det de fortjener, refses fordi dette oppleves som problematisk for andre.
I disse dager søker man å senke terskelen for kontakt mellom professor og student gjennom klem-en-professor-dagen. Å se hverandre, det være seg gjennom detaljert evaluering eller en klem, det er god psykologi det!
Lina Søreide, 6.semester, Psykologisk institutt i OsloEn kommentar
Det er med stor undring jeg leser Linas Søreides gode kronikk om manglende tilbakemelding på eksamener. Jeg skjønner hennes frustrasjon og støtter hennes ønske om endring.
Scott D. Miller, amerikansk psykolog og behandlingsforsker, var nylig i Norge og holdt kurs for norske psykologer: Achieving Clinical Excellence. Hovedbudskap: Tilbakemelding er essenselt for å bli en god terapeut. Ikke bare det, gode terapeuter søker aktivt tilbakemelding fra klienter, sammenligner seg med andre kolleger og med nasjonale standarder eller basistall - hvor det finnes. Det er underlig at ikke PSI har sett relevansen av dette også for profesjonsstudentene. Hele tiden understrekes det jo at det er behandlere som skal utdannes i det nye profesjonsstudiet. Det burde derfor være elementær pedagogikk og læringspsykologi at også profesjonsstudentene trenger tibakemeldinger på egne eksamensprestasjoner - det er jo det man lærer av.
PSI bør innføre A-F skalaen igjen for profesjonsstudentene, den som brukes på årsstudentene,bachelorstudentene og masterstudentene. Det gir i alle fall bedre grunnlag for å vurdere egne prestasjoner enn bestått/ ikke bestått. Det er heller ingen grunn til å forskjellsbehandle psykologistudenter på samme institutt. Bekvemmelighetshensyn som rår fra PSI sin side?
