Flertallet i utvalget som skal utarbeide forslag til mediepolitikk for studentenes Velferdsting, legger opp til å undergrave studentmedienes redaksjonelle frihet, hevder kronikkforfatteren.

Marte Holten Jørgensen, Venstrealliansen, representant i Velferdstingets mediepolitiske utvalg.

For at et demokrati skal kunne være et reelt folkestyre, er folket avhengig av informasjon fra objektive aktører. En fri og uavhengig presse vil fungere som et kritisk korrektiv til sittende makthavere; den kritiske, gravende journalistikken blir en motvekt til makthavernes propaganda og tåkelegging. En presse med overføringer fra et politisk organ som hovedinntektskilde, er i en utsatt posisjon hva gjelder redaktørens frihet.

Velferdstingets mediepolitiske utvalg (MPU) sitt flertallsforslag innebærer at pressestøtten skal tildeles på bakgrunn av et sett med kriterier for drift og satsingsområder, kriterier som griper inn i det som burde være handlingsrommet til det enkelte mediums styre og redaktør. Videre ønsker flertallet å innføre en ordning der det hvert tredje år skal tildeles én konsesjon for skriftlige medier per institusjon tilknyttet SiO, og én konsesjon for etermedier. De legger opp til en bevisst undergraving av Redaktørplakaten, og i kombinasjon med konsesjoner og politisk kontroll minner dette i verste fall om et østblokkland 20 år tilbake i tid, i beste fall om dagens Italia representert ved Berlusconis nærmest eneveldige mediemakt.

Konsesjonsordningen kan raskt bli til et spørsmål om væren eller ikke væren for eksisterende studentmedier. Det kan ikke være tvil om at Universitas ikke kan overleve i noe som kan minne om avisens nåværende form hvis den mister bevilgningen fra semesteravgiften og minst halve annonsemarkedet til en konkurrent. Faren er stor for at målet om et fortsatt eksistensgrunnlag blir styrende i en slik situasjon, fremfor redaktørens egne preferanser til drift og innhold. Studentpressens faglige integritet og uavhengighet blir dermed skadelidende.

Vurderingen av studentmedienes oppfyllelse av Velferdstingets kriterier og den påfølgende konsesjonstildelingen skal ifølge flertallsforslaget gjøres av et mediestyre, hvor flertallet består av studentpolitikere uten nevneverdig mediekompetanse. Det er ikke noe nytt i at det er studentpolitikerne som skal bestemme hvilke studentmedier som skal få hvor mye; det nye er at makten samles på seks politikerhender i stedet for dagens 84. Velferdstinget representerer studentene ved sju svært forskjellige institusjoner, og tre personer kan vanskelig bli representative for en slik studentmasse. Videre skal én av disse tre være en representant for Velferdstingets arbeidsutvalg. Én av de studentpolitikerne som oftest befinner seg i journalistenes kritiske søkelys, skal altså utgjøre en betydelig andel av styret som tildeler midler til de samme journalistenes virke. Med færre personer og dermed færre kritiske røster i organet som behandler tildelingene, er faren også større for at personlige agendaer når fram. Mediestyret kan potensielt bli en arena der noen få studentpolitikere tildeler konsesjoner og driftsmidler på bakgrunn av hvilke medier som er snille og slemme heller enn strategiplaner, målgruppe og langtidsbudsjett.

Spekulasjoner? Ja visst. Men når setningen «Hvorfor skal vi gi så mye penger til dere, når dere skriver så mye dritt om oss?» blir uttalt i fullt alvor på Studentparlamentets talestol, blir ikke spekulasjonene så virkelighetsfjerne. En slik holdning kan ikke være styrende for et politisk organ som samtidig har et uttalt ønske om å følge Redaktørplakaten i det de utøver sin økonomiske makt over studentmediene. Velferdstinget må finne en ordning som i minst mulig grad frister studentpolitikerne til presseetiske overtramp.

Målet for Velferdstingets mediepolitikk må være å sikre studentenes tilgang til en kritisk og uavhengig presse med høyt redaksjonelt nivå, samtidig som at overføringene fra semesteravgiften blir rettferdig fordelt mellom institusjonene tilknyttet SiO. Førstnevnte kan Velferdstinget legge tilrette for ved å sikre gode, forutsigbare og stabile økonomiske rammevilkår for det enkelte medium, samt å forplikte seg til å følge Redaktørplakaten. Sistnevnte kan lettest oppnås ved at det er et representativt studentorgan som fordeler støtten.