Det må være tillatt for en ikke-student eller ikke-ansatt ved UiO å kommentere dekan Trygve Wyllers ovenstående kronikk.

Wyller forholder seg ikke til et moderne universitets forpliktelse på vitenskapelig rasjonalitet. Dette er vide prinsipper som konkretiseres på forskjellig vis i ulike fag. Men det er ingen fag – bort sett fra teologi – som i dag studerer et fenomen fra en antatt «innside» som det ikke er mulig å påvise empirisk eller rasjonelt. Når samfunnsvitere går tett inn på sitt studieobjekt og bedriver deltakende observasjon, kan man gjerne tvile på deres funn og «erfaringer», men man kan ikke tvile på at studieobjektet (et samfunn, en familie, en stamme, et arbeidskollektiv …) finnes. Derimot er det mer enn rasjonelt å tvile på at det finnes en gud.

Ja, det er så rasjonelt å tvile på at det finnes en gud at gud (med store eller liten g) ikke har noe som helst å gjøre i noen som helst vitenskapelig forklaring. Så fort man trekker inn gud som forklaring på et eller annet fenomen, har man – per definisjon – forlatt vitenskapen.

Dette er selvsagt grunnen til at teologi I DAG ikke bare omfatter studiet av gud, men av religiøse uttrykk, manifestasjoner, praksiser, historie osv., osv.

Wyller skriver: «Den moderne teologiens plass på de statlige europeiske universitetene (for eksempel: København, Helsinki, Lund, Åbo, Berlin, Frankfurt, Heidelberg, Tübingen, Oxford, Cambridge) og ved de sentrale amerikanske universitetene (for eksempel: Yale, Harvard, Princeton) er ikke vitenskapsteoretisk basert på en forutsetning om at Gud «finnes».»

Nei, og takk for det. Men grunnen til at det finnes teologiske fakulteter er ikke at man studerer religion (kristendom) på en vitenskapelig måte, men at det finnes en TRADISJON som har gitt dette faget en særlig – og privilegert – plass innenfor akademia.

Det er selvsagt fullt mulig å studere alle sider ved ulike religioner innenfor andre fag enn det fag som konstitueres av et teologisk fakultet. Det kan gjøres innenfor religionsvitenskap, sosiologi, historie, filosofi osv. DET ER OGSÅ VIKTIG Å STUDERE RELIGION, INTENST OG KRITISK. Et krav om å nedlegge TF er således ikke et krav om å nedprioritere studiet av religion generelt og kristendommen spesielt.

Hvordan studiet av kristendommen, i alle dens uttrykksformer, skal være organisert ved UiO, må være et spørsmål om hvordan man prioriterer ressurser. Da er det også legitimt å spørre hvor store ressurser som skal brukes på kristendommen, teologisk forstått. Det kan gis gode grunner for at det er et større og voksende behov for å fokusere på islam og/eller kinesiske livssyn og kulturuttrykk.

At teologi også er en profesjonsutdanning, er en dårlig begrunnelse for å fortsette denne typen virksomhet. Presteutdanning må være et anliggende for de enkelte trossamfunn. Presteutdanningen ved UiO har vært en del av statskirkesystemet og skulle sikre et ortodoksimonopol. I et livssynsmangfoldig land blir en slik statlig profesjonsutdannelse fullstendig meningsløs. Og i strid med menneskerettighetene.

Joda, TF forsøker å frigjøre seg fra sin binding til ortodoksi, bekjennelsesplikt og statskirke, men denne frigjøringen er ikke komplett – og kan neppe bli det så lenge TF eksisterer som institusjon. Det ville være et tydelig signal om at alle sider av den VITENSKAPELIGE aktiviteten ved TF var reelt uavhengig av noen som helst (ufaglig) trostilhørighet, dersom fakultetet ble nedlagt og ressursene fordelt på andre fagmiljøer.

Wyller har heller presentert noen som helst relevant argumentasjon for at et forslag om å nedlegge TF skulle være totalitært. Den påstanden synes ikke å være noe annet enn en emosjonell reaksjon på et forslag Wyller ikke liker. Spesielt saklig er det ikke.

Lars Gule, post.doc., Høgskolen i Oslo

Det må være tillatt for en ikke-student eller ikke-ansatt ved UiO å kommentere dekan Trygve Wyllers ovenstående kronikk.

Universitas er vel ei avis for HiO òg no etter samanslåinga av studentsamskipnadane(?). Ho er iallfall avis for meir enn UiO.

Wyller skriver:

Universitas (universitet) innebærer å samle de samlete fagkompetanser i en institusjon og la dem spille med og mot hverandre. I dag er det mer enn noen gang enighet om at ingen fagfelt kan monopolisere sin vitenskapsteori.

Dette er jo vakker musikk, men det er lang avstand mellom liv og lære. Universitetet har aldri vært spesielt tverrfaglig (interdisiplinært), på tross av at det alltid har vært multidisiplinært (basert på den middelalderske idé om å samle all kunnskap på étt sted). Jeg er ellers enig i det Wyller skriver.

Lars Gule skriver:

Wyller forholder seg ikke til et moderne universitets forpliktelse på vitenskapelig rasjonalitet. Dette er vide prinsipper som konkretiseres på forskjellig vis i ulike fag. Men det er ingen fag – bort sett fra teologi – som i dag studerer et fenomen fra en antatt «innside» som det ikke er mulig å påvise empirisk eller rasjonelt.

Dette er nonsens. Wyller beskriver en faglig virkelighet der bl.a. religionssosiologi spiller en vesentlig rolle. Om det er noen fagtradisjoner som lider av "innside-tunnelsyn" må det vel være naturvitenskapene. Teologi er i aller høyeste grad selvreflekterende, i tråd med tradisjoner innenfor humaniora.

Så fort man trekker inn gud som forklaring på et eller annet fenomen, har man – per definisjon – forlatt vitenskapen.

Wyller har jo nettopp spesifisert at religionsstudier ikke er basert på postulater om Guds/gudenes "eksistens".

DET ER OGSÅ VIKTIG Å STUDERE RELIGION, INTENST OG KRITISK. Et krav om å nedlegge TF er således ikke et krav om å nedprioritere studiet av religion generelt og kristendommen spesielt.

Det samme kan jo sies om de fleste universitetsfag, inklusive naturvitenskapene. Det er mye tradisjonstenkning innenfor en førmoderne institusjon som et universitet. Det gjelder ikke bare teologi.

Igjen vil jeg henvise til en kommentar i Uniavisen (ved Københavns universitet), hvor dette temaet også har vært løftet - og deretter lagt til ro.

Kommentaren av Troels Engberg-Pedersen er nyansert og velbegrunnet.

Kommentaren kan leses her: uniavisen.dk/videnskab/videnskabet-hvad-skal-vi-med-teologi

Teologi og vitenskap

De deler av det vide fagområdet «teologi» som bedriver vitenskapelige studier av sider ved kristendommens manifestasjoner, har jeg ingen grunn til å hevde at ikke driver vitenskapelig. Ikke minst fordi det ville være selvmotsigende.

Poenget er at det vitenskapelige studiet av sider ved kristendommen ikke behøver å være samlet i et eget fakultet som bare driver med teologi – og presteutdanning. Og særlig ikke et fakultet som opprinnelig og til en viss grad fortsatt har vært opptatt av guds natur, eksistens, vilje, mening, hensikter osv.

Gud har lenge vært hovedfokus i teologien, og slik er det - i alle fall implisitt - fortsatt. Slik defineres teologi i Store norske leksikon:

«teologi. (av teo- og -logi) finnes der hvor religiøse forestillinger er blitt gjenstand for refleksjon og systematisering. I kristendommen er teologien tradisjonelt blitt oppfattet som en vitenskap om Gud, hans egenskaper, verdensstyre og vilje, med åpenbaringen og fornuften som sine to kilder…»

Encyclopædia Britannica definerer teologi slik:

«Study of the nature of God and the relationship of the human and divine.»

Med andre ord er det ikke mye tvil om at i teologien har gud stått i sentrum. Dette gjelder nok i stor grad fortsatt selv om Store norske leksikon fortsetter definisjonen ovenfor slik:

«… protestantisk teologi har fra Kant og Schleiermacher blitt forstått som en vitenskap om kristendommen, ikke om Gud.»

At teologi i vid forstand i dag er noe annet enn det opprinnelig var, er helt utmerket. Men det blir uærlig å overdrive annerledesheten. For dermed underslår man teologiens historiske og FORTSATTE binding til presteutdanningen. Denne utdanningen er integrert i teologistudiene og TFs aktivitet. Dette går da også fram av hjemmesiden til Det praktisk-teologiske seminar:

«Det praktisk-teologiske seminar (PTS) er en frittstående kirkelig utdanningsinstitusjon som sorterer direkte under Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Seminaret har siden 1848 gitt praktisk teologisk utdannelse til kommende prester. Utdanningen inngår som obligatoriske innslag i cand.theol.-graden, og er samordnet med undervisningen ved Det teologiske fakultet.»

Utdanning til prest er utdanning til en ikke-vitenskapsbasert profesjon. Joda, det kan inngå vitenskapelige elementer i en presteutdanning, men selve prestegjerningen har intet vitenskapelig grunnlag. For en prest er en

«religiøs spesialist som på vegne av et samfunn eller en menighet utfører kultiske handlinger, spesielt offerhandlinger, men også orakel- og helbredelsesfunksjoner. … Prester får sine oppgaver tildelt enten ved arv eller ved personlig valg (kall)» (iflg. Store norske leksikon).

Det finnes i dag INTET vitenskapelig eller annet rasjonelt grunnlag for kultiske og rituelle handlinger. Det er derfor meningsløst at et universitet skal utdanne prester.

Å sammenligne prester med andre – og vitenskapsbaserte – profesjoner, som leger, psykologer eller jurister, blir en grov tilsnikelse. Det er intet i slike profesjoner som forutsetter gud, men det gjør selvsagt presterollen. Det er derfor også grunn til å mistenke at den moderne definisjonen av teologi, som studiet av kristendommens manifestasjoner, ikke er helt sann. Nettopp fordi man kan bli prest etter å ha studert teologi, dersom man tror, er det ikke urimelig å anta at studiet – og hele fagmiljøet – forutsetter guds eksistens. Selv om det altså ikke er nødvendigvis uttrykkes eksplisitt, forutsetter teologien implisitt guds eksistens. Studiene er nødvendigvis bygget opp slik at det er et stort rom (overveldende?) for denne muligheten, ellers kunne man ikke bli prest etter fullført studium (om man velger det). Det er da heller ikke tilfeldig at man holder seg med kapell i kjelleren på TF.

Kort sagt, et er åpenbart mye som handler om vitenskap i et moderne teologisk fagmiljø, men også alt for mye som intet har med vitenskap og kritisk tenkning å gjøre. (Selv om det er mulig å lage nye liturgier, bibeloversettelser osv., osv., etter en form for «kritisk» tenkning).

Det er det uvitenskapelig og selve presteutdanningen som skal bort fra universitetene. Så må vi bevare de vitenskapelige studiene. Og da gjenstår spørsmålet om hvordan vi mest hensiktsmessig organiserer vitenskapelige studier av kristendommens manifestasjoner, historie osv., osv., ved et moderne universitet.

Dette handler om rasjonell organisering, synergier og ressursprioriteringer. Det er slike grunner som må bestemme hva som skal studeres. Tradisjon og profesjonsutdanning av prester er i denne sammenheng svært dårlige argumenter for at teologiske emner fortsatt skal studeres ved et eget fakultet.

Sammenfattet: Ingen bestrider at deler av teologien omfatter vitenskapelige aktiviteter, som det er gode grunner til å bevare ved et universitet, men det er andre deler av teologien som ikke hører hjemme i en vitenskapelig institusjon. Derfor bør TF nedlegges og de ansatte overføres til andre fagområder.

Lars Gule, postdoktorstipendiat, Høgskolen i Oslo

Poenget er at det vitenskapelige studiet av sider ved kristendommen ikke behøver å være samlet i et eget fakultet som bare driver med teologi – og presteutdanning. Og særlig ikke et fakultet som opprinnelig og til en viss grad fortsatt har vært opptatt av guds natur, eksistens, vilje, mening, hensikter osv.

Joda Gule, det er akkurat det det behøver.

1. Universitetene i Europa er institusjoner som er utviklet av teologene. De teologiske fakultene er grunnmuren til universitetene og det som alt det andre springer ut av. Det er den fullkomne frekkhet fra naturvitere (yngre fag) å prøve å kapre universitetene og kaste ut de som har laget dem. Man kan saktens argumentere for at universiteter står for noe mer, videre enn naturviternes tankeløse laboratorieeksperimenter. Teologi, filosofi, jus er alle kjernefag ved universitetet, og de bygger alle på noe helt annet enn naturfagene. Teologifaget er veldig lite normativt sammenlignet med jussfaget, for ikke å snakke om økonomifaget, hvor hele faget bygger på at man forutsetter noe som man tar rett ut av luften. Mange samfunnsfag kan man saktens kalle ren politisk synsing og lite annet. Men alle har de sin naturlige plass ved de institusjonene som vi kaller universiteter.

2. Norge er nå en del av den europeiske kulturkrets, hvor de teologiske fakultetene i tråd med vår kultur, historie og i Norge forfatning (se under) er grunnmuren for universitetene. Jeg ser ingen overbevisende argumentasjon for at det ledende universitetet i Norge, et kristent land, skal som omtrent eneste europeiske tradisjonsuniversitet legge ned det teologiske fakultet. Hva er det som gjør UiO så spesielt sammenlignet med samtlige andre tradisjonsuniversiteter (her forstått universiteter med lang historie i motsetning til "opprykksuniversiteter" à la Bodø)? Det skader ikke å vise respekt for universitetets, og for selve universitetstankens, tradisjon og tusenårige historie. Nei takk til kulturrevolusjon!

3. Norge er et land hvor staten har en offisiell religion, som det fremgår av Grl. § 2 (www.lovdata.no/all/tl-18140517-000-002.html#2 ). At statens institusjoner baserer seg på dette er dermed helt uproblematisk og er det synspunktet som er i tråd med landets forfatning. De som (komisk nok) ikke klarer å leve med at det er sånn vi har det i dette landet, står helt fritt til å slå seg ned andre steder. (Selv ville jeg finne det helt uproblematisk å leve og virke i et land med muslimsk statsreligion, så lenge landet praktiserte toleranse, slik Norge gjør til fullkommenhet).

4. De som vil legge ned de teologiske fakultetene står for totalitære og ekstreme holdninger, dette er politiske meninger som er hentet direkte fra den gamle østblokken med dens notoriske forfølgelse av kristendommen. Det er med andre ord et venstreekstremt standpunkt som ikke fortjener å tas alvorlig så lenge Norge er fritt land som heldigvis ikke inngår i noen østblokk, og med en forfatning som definerer oss som en kristen stat.

5. Uansett hvor lenge vi diskuterer kommer UiO aldri til å legge ned teologisk fakultet, så dette er ikke en reell problemstilling.

Man kan jo lure på om ønsket fra HiO om å legge ned det eldste fakultetet ved Universitetet skyldes et ønske om å utviske forskjellene mellom Universitetet og Førskolen i Oslo, i tråd med HiO-ledelsens strategi for å bli "likestilt" med Universitetet.

Sier meg enig med Lars Gule.