Fokus på læringen
Forelesere bør ta undervisningen like seriøst som forskningen. I dag er det for stort fokus på underviseren, og for lite på studentene som skal lære.
Det viktigste er hva studentene lærer og ikke hva eller hvordan vi underviser.
Vi har i dag solid, forskningsbasert kunnskap om hvordan grunnundervisningen (i alle fall i realfagene) kan forbedres slik at den gir vesentlig større læringsutbytte – likevel blir dette i liten grad utnyttet. Mye av undervisningen drives etter de samme prinsipper og metoder som underviserne selv ble utsatt for, uavhengig av om dette faktisk virker godt.
Jeg er sikker på at nær alle som deltar i undervisning ønsker at den skal virke: Vi ønsker at den skal føre til at studentene lærer best mulig. Og bare ved å enes om dette grunnprinsippet – at det viktigste er hva studentene lærer og ikke hva eller hvordan vi underviser – har vi kommet et godt steg på vei. Vi skifter fokus fra undervisning til læring, fra den som underviser til den som lærer.
Dermed må vi vite noe om hvordan man lærer, vi må måle hva som læres, og basert på det må vi rettlede studentene slik at de lærer det vi mener de skal.
Inspirert av Carl Wiemann, nobelprisvinner i fysikk som nå er ved University of British Columbia (UBC), vil jeg foreslå at vi bør nærme oss undervisningen med samme seriøsitet som vi nærmer oss vår forskning:
(1) Undervisningen bør være basert på forskningsbasert kunnskap om læring og ikke bygge på tilfeldige anekdotiske eksempler og tradisjoner eller moteriktige blaff.
(2) Vi bør utveksle kunnskap om det som virker og bygge videre på dette i et åpent fellesskap; og
(3) Vi bør utnytte moderne teknologi til å nå våre mål.
Hva vet vi om læring? I fysikk vet vi at tradisjonell undervisning med forelesninger og grupper har liten virkning på studentenes læring. Selv om en glimrende foreleser kanskje kan underholde og motivere studentene, viser forskning at undervisningsformen ofte virker mot sin hensikt: Studentene tenker mindre som en ekspert etter undervisningen enn de gjorde før, de får et mer fragmentert kunnskapsbilde og læringsutbyttet er ofte magert.
Kort oppsummert vet vi at studenten (i fysikk) lærer mest effektivt ved å arbeide intensivt med passe vanskelige problemer og med tilpassede og umiddelbare tilbakemeldinger.
Studentene må aktiviseres og selv arbeide med å konstruere sin egen forståelse – nettopp derfor er det studentenes innsats som er nøkkelen til bedre læring – men undervisningen må legge opp til det.
Vi har mange godt dokumenterte eksempler på hvordan det kan gjøres, fra det enkle og billige, som klikkere, Just-in-Time-Teaching (JiTT), og cyber-tutors, til dyrere omlegginger av hele læringsmiljøet slik man finner i studiobaserte metoder (Scale-Up). Metodene virker, er morsomme for både lærere og studenter, og krever ikke mye mer ressurser eller innsats bortsett fra i en omleggingsperiode.
Hva skal til for å bygge en moderne, forskningsbasert undervisningskultur ved UiO? Det er ikke trivielt og vil ta tid. Men vi kan bygge på erfaringer fra UBC som viser at det er nødvendig å gi lærerne ressurser til selv å studere data om egne studenters læring, både for å overbevise lærerne om at endring trengs, og for kontinuerlig å justere undervisningen for å optimalisere læringen.
Erfaring viser også at man må bygge konsensus og tilføre ressurser på instituttnivå og ikke på et overordnet, sentralt nivå. Instituttene samles ved å søke på ressurser som utlyses under godt definerte forutsetninger. Omtrent én til to millioner kroner per år i fem år har vist seg å være tilstrekkelig til å gi varige endringer. Vil vi det? Har vi en ambisjon om å være et ledende europeisk forsknings- og undervisningsuniversitet har vi ikke råd til å la være.
16 kommentarer
Hva er problemet? Å skifte fokus fra undervisning til læring gammelt nytt. Likevel undres jeg over Malthe-Sørenssens innlegg. Står vi overfor nok en teoretisk kortslutning som hevdes å ha forskningsmessig hold, men som er uten sunn fornuft? Fornuften tilsier at gode forelesninger kan gi studentene glimrende innføringer og oversikter. Kombinert med veiledning, egenfordypning og/eller felles kollokvier, kan forelesninger være kunnskapsutviklende langt utover universitetets fysiske rom. Digital teknologi kan helt sikkert fremme både interesse og konsentrasjon i et fag, men dersom klikkemetoder er svaret, hva er problemet? Hva med studentrekrutteringen, egeninnsatsen og/eller foreleseren?
Sivesind spør hva problemet er. Problemet er at det ikke finnes utviklende undervisning (PBL) ved UiO. Det er enorm avstand mellom teori og praktisk implementering av PBL og Zone of proximal development. Veiledningen som gis er stort sett helt "a-developmental" (uinteresserte/uengasjerte veiledere og desillusjonerte studenter). Norsk pedagogikk - inkl. universitetsnivå - er for å si det rett ut bullshit helt fra førskolealderen. Resultatet gir seg selv. Sivesind & co må gjerne smykke seg med fancy, trendy begreper innenfor internasjonal pedagogisk forskning. Noe helt annet er å oppdatere seg på grunnforskningsfronten og implementere dette i praksis.
Fornuften ja, fornuften hos ILS tilsier det som den alltid gjør: Se bort i fra virkeligheten og erstatt den med egen fantasi og ideologi.
Må ikke komme her og vifte med undersøkelser og forskning, ILS er jo mer styrt av fantasi og tro enn det teologiske fakultet.
La oss spørre førsteamanuensisen om hva hun mener er "gode forelesninger" som "kan gi studentene glimrende innføringer og oversikter"?
Til PPU-student: Problemet i argumentasjonen om pedagogikkfaget er feilaktige premisser. En oppklaring. Pedagogikk som en moderne vitenskap ble etablert på overgangen til 1800-tallet som et opplysningsprosjekt, som en brobygger mellom filosofi og psykologi (empirisk), ikke primært som en brobygger mellom teori og praksis. Derfor har pedagoger ofte blitt beskyldt for å være såkalte ”skrivebordspedagoger”, underforstått at de ikke har løst eller løser de ”virkelige problemene.” Det betyr ikke at pedagogikk er en religiøs eller politisk ideologi. Snarere er pedagogikk vitenskap basert på opplysningstanken, der erfaring og beskrivelse av verden er fundamentalt viktig (og derfor også kontakt med den). Føler jeg blir ”vel opplysende nå” men når premissene er feil, blir saklighetsnivået deretter og debatten middelmådig.
Til forsker x: Tenk om lærerutdannere implementerer sine teorier i praksis uten å ta høyde for politiske institusjoner eller programmer (les: læreplanen). Det hadde vært et høyst udemokratisk prosjekt. Dette er et problem som gjelder alle fag på universitetet. Politikken og offentligheten vitenskapeliggjøres uten at forskere besinner seg. PBL kan være en god undervisningsform, særlig i yrkesrettede studier som for eksempel i lærer- og lederutdanning, men det betyr ikke at forelesninger er bortkastet tid eller reproduserende. Her står vi også overfor en kortslutning, at det å ”formidle noe” betyr å ”reprodusere noe”.
Til siste mann/kvinne ut: Jeg tror det skrives en bok i disse dager om ”Forelesningen som kunst.” Kjøp boken når den kommer.
Over og ut.
Til førsteamanuensisen.
Jeg konstaterer at noen (sannsynligvis du) har bedrevet litt "telefonjuss" med redasjonen for å få slettet saklig kritikk du ikke orker å argumentere mot. Uansett hvor mange ganger du hamrer "førsteamanuensis" på ditt tastatur, har du ingen høyere autoritet verken som smaksdommer, premissleverandør eller "debattdödare" ("over og ut").
Du bekrefter i alle fall alle fordommer som finnes på markedet om ditt fagmiljø og din institusjon. Du kan tjene som eksempel på at "den akademiske seminarkulturen" ved UV-fakultetet "er svakt utviklet, at det savnes en virksom intern kvalitetskontroll, og at den internasjonale publiseringen er påfallende lav" (Kim G. Helsvig "Pedagogikkens grenser: Kampen om norsk pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt 1938-1980", 2005).
Bugge Vogt er uenig med Sivesind. Det er ikke så rart, så lenge Sivesind ikke engang er enig med seg selv (jfr tidl. kommentar om selvmotsigelser).
Dersom man er så opptatt av å skrive fulle titler og grader, bør man også demonstrere tilsvarende intellektuelt noe Sivesind foreløpig ikke har vist. Sivesind anbefaler å kjøpe en bok hvor lille dumme meg skal finne svar på spørsmål som opprinnelig ble stilt til Sivesind. Takk for det, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleledelse (kanskje jeg har glemt noe…). I betraktning av at førsteamanuensisen IKKE har besvart genuine pedagogiske spørsmål om hva som er god undervisning, burde hun gjøre seg kjent med sentrale pedagogiske/læringsteoretiske og uviklingspsykologiske konsepter og holde fokus på læring (noe som kronikkforfatteren her var interessert i), og som undertegnede har forsøkt å gi en fremstilling av i en parallel debatt om pedagogikk/lærerutdanning ved UV, se her: universitas.no/leserbrev/55409/userios-ukultur-ved-ppu/#kommentarar
Come to us, associated professor Sivesind, og bidra til å gjøre lærerutdanningen bedre!
@Kirsten: «Står vi overfor nok en teoretisk kortslutning som hevdes å ha forskningsmessig hold, men som er uten sunn fornuft? Fornuften tilsier at...»
???
Ser av presentasjonen av deg på ILS sine sider at du driver og forsker på ting (didaktikk, læreplanforskning, utdanningsledelse, osv). Er det ikke ganske stor risiko for at all den forskningen som du driver med kan føre til ganske alvorlige teoretiske kortslutninger?
Generelt ser jeg for meg at sunn fornuft er dramatisk mye billigere enn forskning. Kanskje vi kunne la alle dem som synes at forskningsmessig hold er et hinder for en ren og klar tanke få lov til å drive med litt mer fornuft, og så kunne vi ta pengene vi sparte på det og satse på bedre undervisning?
Fornuften tilsier at dette er sunn fornuft.
Eks-ansatt, jeg har deltatt i bloggdiskusjoner om pedagogikk andre steder, men jeg har aldri blitt kritisert for å skrive under med navn og adresse. Skjønner nå, etter tipset om å lese mer på bloggdiskusjonen om lærerutdanningen ved ILS, at vår diskusjon her dreier seg ikke bare om evidens og klikking, men om lærerutdanningens innhold og profil ved ILS. Jeg tror konstruktiv kritikk kan føre mye godt med seg, men synes det er leit når kritikken blir til hets, ikke bare av utdanning og fag, men av personer og institutt, og det særlig i tilfeller hvor bloggeren ikke oppgir sitt vanlige navn. Jeg foreslår derfor at vi tar diskusjonen om læringsteoretiske posisjoner og evidensens fornuftsbegreper et annet sted.
Kirsten:
Du skriver om "lærerutdanningens innhold og profil", men verken du eller dine kolleger ved ILS/LPU (jf parallell debatt i Universitas) har klart å belyse akkurat hva dette går ut på. Det kokes mye suppe, og det er mye rundgang rundt grøten, det er mye snakk uten substans, dvs. det snakkes veldig lite faglig, veldig lite pedagogikk. Ingen ser ut til å være interessert i å drøfte hva som kan gjøres mht. det faglige innholdet v/PPU. Du ser ut til å skygge unna faglig debatt, besvarer ikke pedagogiske problemstillinger og er dessuten til tider usaklig selv (du misforstår oppfordringer til debatt og tolker dette feilaktig som personlige fornærmelser). Appeller til saklighet må jo også følges opp med et tilsvarende saklighetsnivå fra deg selv, spesielt når du foretrekker å understreke din akademiske posisjon og kompetanse ved å gjenta at du er førsteamanuensis (det tror jeg de fleste har oppfattet nå). Vis at du er en skikkelig 1.amanuensis og kan forsvare din grad og rang i systemet. Ellers er jeg redd man står i fare for å (ufrivillig) latterliggjøre seg selv.
"Jeg foreslår derfor at vi tar diskusjonen om læringsteoretiske posisjoner og evidensens fornuftsbegreper et annet sted"
Er du parat til å fortsette diskusjonen på et engelsk- eller tyskspråklig vitenskapelig debattforum om læringsteoretiske posisjoner? Hvis ja, må du være forberedt på motbør av en helt annen verden enn den du har fått her og forsvare din argumentasjon på et høyt logisk og intellektuelt nivå (den vanlige UV-suppa som kokes i Helga Engs hus er am strengstens verboten).
Eks-ansatt: Ble stille her. Ble det noe av debatten i et annet forum?
Undrer: Nei, venter fortsatt på svar fra FØRSTEAMANUENSISEN...
Det som i det hel tatt preger hele universitetspedagogikken er vel "slik gjorde vi det før og det funka greit". Man er sannelig ikke interessert i forbedringer, nei...når skal undervisere faktisk begynne å basere sine egne pedagogiske metoder på pedagogisk forskning?
-Annen kommentar: Tror også at studenter og undervisere ofte har forskjellig hensikt med å forbedre undervisningen: Studentene er ofte etter effektive læringsmetoder slik at de lærer mer på mindre tid, mens lærerne er opptatt av å bruke samme tiden mer effektivt.
