Vi har en form for studieavgift i Norge, den betales i etterkant av studiet og kalles skatt. Den er progressiv, slik at de med høyest inntekt (for eksempel leger og sivilingeniører) betaler en større andel av sin inntekt i skatt. Dersom man skal betale for studieplassen sier det seg selv at noen av plassene som i dag går til de flinkeste i fremtiden vil gå til de rikeste, eller i det minste til dem som har foreldre som ser verdien av en universitetsutdannelse for barna sine, og som evner å spare til den. Dette vil ikke bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Dersom vi finner en løsning som gjør det vanskeligere å vingle mellom ulike studieprogram, med de høye frafall det medfører, vil det være et gode, men en generell studiebetaling er ikke en god ide. For universitetene handler det om å ikke ta opp flere studenter enn det basisbevilgningen tillater, og heller fokusere på å gi dem et godt tilbud. Kamp om plassene sikrer motiverte og flinke studenter, noe som også hever kvaliteten på studiene.

Å ikke foreta seg noe med dagens finansiering, vil paradoksalt nok kunne føre til økte sosiale forskjeller i Norge

De sosiale forskjellene vil nok mer sannsynlig øke som en følge av en innføring av studieavgift. Og ikke bare som en følge av den sosio-økonomiske forskyvningen av søkere som vi fra andre land vet følger av slike avgifter.

Det er også slik at man i Norge ikke tjener spesielt godt på utdanning sammenlignet med andre land. Dette er selvføelgelig en villet politikk fordi vi i Norge ikke har ønsket et stort inntektsgap. Men der utdanning begynner å koste vil vi antagelig se høyere lønninger hos de med utdanning. Man kan selvfølgelig mene at dette er et gode, men konfliktnivået i samfunn med høyere innteksforskjeller er større enn i land med mindre inntektsforskjeller.

Videre er det grunn til å tro at utviklingen i California ikke uten videre er irrelevant for norske forhold. På det nåværende tidspunkt er det rett nok slik at 10.000 kroner eller hvilket nivå man nå måtte sette, ville stått fast en stund. Helt til man ikke gjør det lenger. Kravene til tydelig avkastning på forskning, akkurat som utdanning, blir stadig mer utpreget, og det slett ikke en dommedagsprofeti å påpeke at å slippe katta ut av sekken vil gjøre det umulig å reversere en utvikling mot stadig større egenfinansiert utdanning. Men det er vel kanskje poenget? Og bare for å påpeke det, ingen hadde for 3 år siden trodd at studieavgiften i California skulle stige så enormt som den har gjort. Men argumentasjonen som ble brukt for å heve den er ganske lik den som Mari Mamre her bruker.

Det er artig å se hvordan venstresiden i politikken alltid tyr til skrekkeksempler for å underbygge en sviktende argumentasjon.

Det er et problem at det offentlige har monopol på høyere utdanning og i så stor grad forskning i Norge. Et problem fordi det offentlige heller ikke er nøtralt og fordi det hverken er ønskelig eller mulig at det offentlige skal styre absolutt alt i Norge. Det er behov for mer penger til høyere utdanning og forskning for å virkelig kunne kalle seg en kunnskapsnasjon. Hittil er dette bare spill for galleriet. Som Mamre sier, er det den private kapitalen som mangler relativt til andre land og det offentlige kompenserer ikke for dette. Da må vi hvertfall tørre å ta debatten!

Alltid artig når Universitas kutter bort essensielle avsnitt før publisering, f.eks:

'Jeg ser for meg et bredt tilbud av stipender og legater som studenter kan søke på, økte offentlige lånemuligheter og økte insentiver for næringslivet til å investere i forskning og høyere utdanning gjennom skattefradrag og gunstige donasjonsordninger. Spesielt de statseide bedrifter bør kunne gå frem som gode eksempler i så måte. Midlene brukes videre som skoleavgift til sin høyere utdanningsinstitusjon. De mindre ”attraktive” studiene sett fra et næringslivssynspunkt, kan subsidieres i større grad fra det offentlige, som bør følge opp økonomisk fag under kategorien ’nasjonalt ansvar’ bedre i utgangspunktet.'

Det er nemlig ikke min intensjon å tyne studentene mer. Men man ser et utstrakt tilbud av stipender, legater og låneordninger fra privat sektor mot enkeltstudenter i andre land. Dette går norsk høyere utdanning helt glipp av. Lik adgang betyr at alle skal ha mulighet til å få finansiering for sin utdanning. men den private andelen av finansieringen bør opp. Adgangslikhet forutsetter ikke nullpris, men at alle har adgang til finansiering. Dette krever politisk vilje.

Jeg ville gjerne heller brukt pengene mine på bedre kvalitet på min skole enn å betale 36 prosent skatt som ikke hjelper UiO særlig mye...

Tullete. Studentenes valg er allerede den viktigste premissgiveren for hvilke studier det satses på i Norge. Skulle vi forsterket dette gjennom skolepenger hadde vi hatt verdens beste journalistutdanning (som kanskje er en idé?) og verdens ...beste utviklingsstudie, og ingen realfagsstudier.

En av årsakene til at Norge har en av verdens laveste ungdomsledigheter og den laveste terskelen for ungdom til å realisere sitt potensiale er at det er så lett å komme inn i høyere utdanning.

Vi har helt klart noe å hente på kvalitet i høyere utdanning, men det har mer med å gjøre at vi utgjør 0,8 promille av verdensbefolkningen, ikke midler. Vi har ganske mye penger i høyere utdanning, og ville ikke fått mer midler gjennom avgifter. Det eneste vi oppnår med det er at studenter tar på seg større risiko gjennom gjeld. Denne gjelden er det som ofte hindrer ungdom fra familier uten tradisjon for å ta høyere utdanning, fra å gjøre det.

Dessuten viser alle studier fra UK, USA og en rekke europeiske nasjoner, at den offentlige støtten til universitetene går ned i takt med økningen av studieavgiftene.