Universitetet i Oslo må ta imot flere forfulgte akademikere og bidra til å sette akademisk frihet på dagsordenen. Dette må prioriteres, skriver Runar Myrnes Balto, leder av SAIH.

2010-08-18

UiO har vært et godt forbilde med sitt arbeid for forfulgte akademikere igjennom Scholars at Risk-nettverket. Spørsmålet fremover vil være om UiO og norske universiteter og høgskoler ønsker å satse på solidaritet, og prioritere å sette av økonomiske midler til dette arbeidet.

Høsten 2008 gjennomførte SAIH en kampanje der vi oppfordret norske universiteter og høgskoler til å melde seg inn i det internasjonale nettverket Scholars At Risk (SAR). SAR arbeider for akademisk frihet verden over og driver spesielt med å tilrettelegge for at akademikere som blir forfulgt på grunn av sin forskning i sine hjemland skal få hospitere på institusjoner i andre land. Responsen var god, og vi teller nå seks norske universiteter og høyskoler som medlemmer av nettverket.

Medlemsinstitusjonene er med i et felleskap med hundrevis av andre universiteter i verden som voktere av viktige prinsipper som akademisk frihet og ytringsfrihet.

Universitetet i Oslo var allerede med i nettverket før kampanjen startet, og i ettertid har UiO opprettet en lokal komité som har som oppgave å følge opp arbeidet med nettverket. I tillegg har det blitt tatt imot en forfulgt akademiker som har jobbet ved universitetet i 2009 og 2010. UiO er et eksempel til etterfølgelse for de andre norske medlemsinstitusjonene, og fortjener skryt for å ta sitt medlemskap i SAR-nettverket på alvor.

Per dags dato har ingen andre norske universiteter tatt i mot noen forfulgte forskere.

UiO har også vært delaktig i å opprette et nasjonalt nettverk bestående av SAR-medlemsinstitusjonene. Nettverket har allerede hatt sitt første møte, og kommer formelt til å bli lansert en gang i løpet av våren 2011.

Det er viktig å merke seg at en aktiv bruk av SAR-medlemskap ikke bare innebærer å gi alternative arbeidsplasser, men også fokuserer på å fremme akademisk frihet som et grunnleggende konsept. Internasjonal akademikersolidaritet er et ganske forsømt område ved norske læresteder, og vi mener UiO bør ta en ledende rolle ved å sette akademisk frihet på dagsorden og skape engasjement rundt temaet.

Å jobbe systematisk med akademisk frihet i akademia har potensial til å føre til grunnleggende omveltninger i forskeres arbeidssituasjon rundt om i verden.

Norge burde se til Nederland, og hvordan de jobber med SAR. Ti nederlandske universiteter skal på tre år ta imot tretti akademikere! Mens Blindern lå i sommerdvale, kunne nederlandske universiteter ta i mot fem akademikere fra blant annet Iran og Irak, to land som går igjen på listen over akademikere som søker midlertidig arbeidssted via SAR.

I Irak har utdanningsinstitusjoner måttet tåle over 30 000 målrettede angrep over en femårsperiode. I UNESCOs rapport Education Under Attack 2010 kan en lese om hvorfor slike angrep er blitt et globalt fenomen som er på fremmarsj.

Det er lett å glemme beinharde realiteter og mennesker når en snakker om penger, budsjetter og organisering i Norge. Men for de som blir angrepet for sin forskning, handler det dessverre om frykt og uholdbar usikkerhet.

Hvis vi som studenter, akademikere eller universitetsledere virkelig tror på at utdanning kan forandre samfunn, da må vi verne om den også utenfor våre grenser. Akademikere er i en nøkkelposisjon når et samfunn bygges, opprettholdes eller gjenoppbygges.

Et norsk SAR-nettverk må nå jobbe for å utvide «SAR-familien» i Norge, samt å bidra med penger til at flere forfulgte akademikere kan komme til Norge. Modellen fra Nederland viser at det er fullt mulig å gjennomføre dette på en skikkelig måte.

I en tid der internasjonalisering er et moteord burde institusjonene spørre seg om de virkelig er villige til å satse på internasjonal solidaritet. Hvis svaret er ja, så må tiltakene også prioriteres.

Runar Myrnes Balto, leder av Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond