Internasjonale studier i skyggen
I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden, fanges studentene fort opp i statsvitenskapens mangesidige spindelvev, skriver kronikkforfatterene.
Norge har i løpet av de siste fem årene erfart en massiv brain drain av studenter som studerer internasjonale forhold.
I midten av februar i år organiserte International Studies Association (ISA) sin 51. årlige konferanse. Igjen møttes rundt 5.000 akademikere opptatt av internasjonale forhold for det som for mange er blitt et årlig ritual. Noe av det mest påfallende med å være på ISA er nettopp å observere det internasjonale omfanget av og bredden i studiet av internasjonale forhold og global politikk. Det samme gjelder dessverre ikke her til lands.
Internasjonale studier, internasjonal politikk, eller International Relations (IR) har blitt et eget fag, etter å ha eksisterte lenge i skyggen av statsvitenskap. Det gjelder spesielt USA, der IR har måttet slåss mot komparativ politikk, offentlig politikk og administrasjon og politisk teori. I Storbritannia har til sammenligning internasjonale studier i hovedsak fått lov til å eksistere for seg selv. Norsk samfunnsvitenskap ble i etterkrigsårene et lett bytte for den amerikanske modellen, der internasjonal politikk inngår som en av statsvitenskapens grener. Denne institusjonaliseringen, eller snarere amerikaniseringen, synes å ha gått mange i blodet. I dag er det få som stiller spørsmål ved denne inndelingen.
Det er mange fortreffelige ting å si om statsvitenskap som fag, men for studenter som er interessert i globale spørsmål, er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er temaer disse studentene bør bruke brorparten av sin tid på. For eksempel fremstår det som ulogisk at studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om internasjonal politikk kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men lite om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden, fanges interesserte studenter fort opp i statsvitenskapens mangesidige spindelvev. Flere av dem mister interessen for faget internasjonale studier, og blir aldri kjent med mulighetene faget åpner for.
I de siste årene har det vært tegn til gledelig utvikling på dette feltet. I 2003 startet Universitetet i Oslo (UiO) etter britisk modell et tverrfaglig bachelorprogram i internasjonale studier – et samfunnsfag med sterke historiske og juridiske komponenter. Tiltaket var en suksess langs en rekke målbare kriterier: flinke studenter strømmet til, programmet fikk en av de høyeste inntakskravene i Norge, og det hersket optimisme. Internasjonale studier syntes endelig å være institusjonalisert i Norge. Hvert år har rundt seksti høyt kvalifiserte studenter i Norge fått sin bachelorgrad i internasjonale studier. Imidlertid har ikke Institutt for statsvitenskap ønsket å etablere en egen master i faget. Dermed har studentene i praksis hatt to muligheter dersom de ønsket å gå videre: de kunne begynne på en mastergrad i de tradisjonelle fagene, eller de kunne vende seg mot utlandet. Mange valgte det siste. Norge har i løpet av de siste fem årene erfart en massiv brain drain av studenter som studerer internasjonale forhold.
I hovedsteder som Reykjavik, Chisinau, San Marino, Podgorica, Ljubljana, Nicosia, Valetta og Tirana finnes det masterprogrammer i internasjonale studier. I dagens globaliserte verden er det pinlig at Oslo, sammen med Luxembourg, Vaduz, Andorra og Stockholm er en av få hovedsteder i Europa uten egen høyere utdannelse i internasjonale studier. En løsning for faget synes åpenbar: forskingsinstituttene må kobles tettere opp mot utdanningen av studenter i Norge. PRIO har i en viss grad interessert seg for dette i samarbeid med sørafrikanske og australske universiteter. NUPI følger nå etter og samarbeider med Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) om en mastergrad i internasjonal politikk fra høsten av.
Det forsknings- og undervisningspolitisk interessante poenget her er om gamle, innarbeidede universiteter skulle bli forbigått av nye fagmiljøer som danner seg i grenseflaten mellom institutter og nye universiteter. Er det de nye institusjonene som skal lykkes der de gamle har feilet?
Iver B. Neumann; Morten Skumsrud Andersen; Benjamin de Carvalho og Halvard Leira, NUPIEn kommentar
Dette blir rett og slett for lettvint. Bare fordi at det ikke eksisterer et masterprogram med merkelappen "Internasjonale relasjoner" så betyr det ikke at det ikke utdannes studenter med kompetanse på dette området i Norge.
Historie, peace and conflict studies og statsvitenskap er jo bare noen som faktisk arbeider med akkurat dette feltet, uten at de har navnet i graden. Mange av de teoriene en tar utgangspunkt i når det kommer til IR er også godt dekket under historie, i alle fall de klassiske tilnærmingene, samt den engelske skolen.
Slik situasjonen i IR står i dag så ser jeg ikke helt hva det er som gjør at IR i motsetning til andre fag, er et eget fagfelt. Å si at det er fordi at historikerne kan for mye historie, og statsviterne for mye statsvitenskap bli for lettvint. De bringer inn en annen vinkling enn den rent teoretiske, internasjonale og aktuelle, og kanskje er det ikke så dumt?
