Når så mange studenter jukser og kommer unna med det, kan ikke Universitetet i Oslo feie problemet under teppet, mener kronikkforfatteren.

2010-04-14

Rett før påske kunne Universitas melde at 9 av 10 studenter som jukser kommer unna med det. Når disse tallene er såpass høye, er det åpenbart at universitetet bør vurdere hvordan kontrollen av juks i eksamenssituasjoner fungerer. Studiedirektør ved Universitetet i Oslo (UiO) Monica Bakken uttalte på Østlandssendingen 24. mars at juksing i dag er mest utbredt på hjemmeeksamen ved plagiering av tekst uten å oppgi korrekte kilder. Dersom det er slik at de fleste som blir tatt for juks blir tatt ved gjenkjenning av en plagiert tekst i en oppgave, og vi setter dette opp mot det faktum at 9 av 10 kommer unna med juks, er en naturlig slutning at de fleste som jukser ikke gjør det på en hjemmeeksamen, men i andre eksamenssituasjoner. Ettersom en muntlig eksamenssituasjon byr på få muligheter for juks, står vi da igjen med skoleeksamen.

Med fare for å generalisere kan man hevde at det finnes to hovedårsaker til å jukse på en skoleeksamen. Den første er stressmomentet. En skoleeksamen er lagt opp slik at man normalt har mellom tre og seks timer til å skrive en eller flere oppgaver som er laget slik at man skal ha akkurat nok tid til å skrive en tilfredsstillende oppgave. Dette gir åpenbart et høyt stressnivå, noe som kan føre til at man glemmer ting man har lest. Da kan det være betryggende å ha et sikkerhetsnett i form av juks å forholde seg til. Den andre er dårlig forberedelse. Man har ikke lært seg stoffet skikkelig og tyr til juks for å kompensere for kunnskapsmangelen. Åpenbart kan disse to også henge sammen – er man dårlig forberedt vil eksamen med spørsmål man ikke helt forstår fremstå som enda mer stressende enn dersom man har satt seg skikkelig inn i stoffet på forhånd.

Juksing er en kortsiktig snarvei. Muligens kan man oppnå en bedre karakter ved å jukse, men dette blir en karakter som ikke er representativ for det kunnskapsnivået man faktisk besitter. Et argument fra juksere er at det ikke går ut over andre enn dem selv. Selv om det er sant at man gjør seg selv en massiv bjørnetjeneste, gjør ikke dette hele utsagnet sant. Når man har en bedre karakter vil dette sannsynligvis medføre at man stiler sterkere i en jobbsøkersituasjon enn studentene som ikke jukset. Et annet faktum er at karakterer ofte justeres etter det generelle nivået på besvarelsene. Juks kan dermed bidra til å gi et urealistisk bilde av det generelle kunnskapsnivået blant studentene.

Ut fra disse opplysningene finnes det flere tydelige løsninger som universitetet kan jobbe mot. For det første: Stressmestringskurs. Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) tilbyr allerede slike kurs, men disse bør profileres i større grad og økes i omfang, spesielt når eksamen nærmer seg. Slike kurs kan gjøre studentene mer vant til å prestere i stressende situasjoner og dermed bedre forberedt til å takle eksamen.

For det andre: Bedre undervisning. I mange fag har man en forelesning i uka uten videre oppfølging. Ved å forbedre undervisningstilbudet, for eksempel gjennom økt seminarundervisning, vil studentene bli bedre forberedt rent faglig sett og incentivet for å jukse vil reduseres.

For det tredje: Oppfølging av eksamensvakter og kontroll under eksamen. Per i dag blir man kun bedt om å legge jakke og bag i enden av eksamenslokalet. Et praktisk eksempel kunne være å be studentene tømme bukselommer og tilsvarende slik at muligheten til å ta med jukselapper innskrenkes. Eksamensvaktene bør også følges opp før eksamen, slik at de kan dele erfaringer og gjennomgå de vanligste formene for juks.

For det fjerde: Holdningskampanjer. Ti syvende og sist er det opp til hver enkelt student om man velger å jukse eller ikke. Dermed er det svært relevant å endre holdninger blant de som er åpne for å ty til juks, og være tydelig på at juksing sender negative bølger til arbeidslivet, universitetet som helhet og selvfølgelig egen kunnskap og kompetanse. Arbeidsgivere har heller ingen garanti for at en student som har jukset på eksamen en gang ikke jukser igjen. Dersom juks skulle gi en generell mistro til nyutdannede studenter, ville dette vært svært trist.

Å utrydde alle former for juks kan virke som en utopisk idé, men bør fortsatt være en målsetning på sikt. Når så mange studenter jukser og kommer unna med det, kan man ikke feie problemet under teppet. Dette er en sak som angår hele Universitetet i Oslo og som bør stå høyt på agendaen. Til tross for dette er ikke ordet juks brukt en eneste gang i strategisk plan for 2010-2020. Monica Bakken kan ikke hvile på sine laurbær og si at vi har et godt system for å ta juksere. Tallene viser det motsatte.

Knut Ulsrud, leder i Studentutvalget ved Det samfunnsvitenskaplige fakultet