En verden av ord
Universitetet i Oslo er for dårlige til å gi informasjon om hvilke tilbud dyslektiske studenter har krav på, mener kronikkforfatteren.
De som vet mye, får mye tilrettelegging. De som ikke vet noe, får lite.
arkivfoto: Martin Andreas dahl
Slutten på min tid som student ved Universitetet i Oslo (UiO) nærmer seg. I juni leverer jeg mastergraden. Da er det fem år siden jeg startet på bachelorstudiet i Europastudier. Med min dysleksi har ikke veien til mastergrad vært like enkel. Dysleksi er et begrep som brukes om store vansker med å lese og skrive. Mange dyslektikere sliter også med lav selvtillit og manglende tro på egne evner.
I møtet med Blindern var lav selvtillit noe jeg også slet med. En grunn til dette var at jeg ikke hadde noen å dele utfordringene jeg sto overfor med. Studiekonsulenten fortalte meg om ekstra tid og bruk av PC på eksamen, men UiOs andre tilbud, som pensum på lydbok, studieteknikkurs og dataprogrammer som gjør tekst om til lydfiler, var det ingen som fortalte meg om. Med tiden innså jeg at hvis jeg skulle klare meg som student måtte jeg ta et grep om min egen situasjon. Jeg kranglet meg til enda mer tid enn jeg tidligere hadde fått på eksamen og tok studieteknikkurs privat. Det var først som masterstudent og som en del av Studentforening for Dyslektikere (SfD), at jeg fikk kartlagt UiOs andre tilbud.
Informasjon er makt, og ved å vite om tilbudene ved UiO har jeg blitt flinkere til å kreve tilrettelegging. Problemet er bare at jeg nå snart er ferdig og har derfor ikke behov for tilrettelegging mer. Den informasjonen jeg nå besitter, skulle jeg ha fått da jeg var ny student ved UiO. Kartlegging av tilbudene tar mye tid og nye studenter på Blindern har ofte ikke kapasitet eller selvtillit til å spørre og finne ut av tilbudene til dyslektikere.
UiO mener at en ny, dyslektisk student selv har ansvaret med å finne ut av de ulike tilbudene som administreres av instituttene, fakultetene og administrasjonen. Dette mener jeg er hårreisende. Ved å overlate til den enkelte student å finne fram til rettigheter, åpnes det i realiteten for stor grad av forskjellsbehandling. De som vet mye, får mye tilrettelegging. De som ikke vet noe, får lite. Asymmetrien i informasjonen den enkelte studenten besitter, påvirker med andre ord hva og hvor mye han vil be om.
Det var først ved begynnelsen av masterstudiet jeg fikk delt mine erfaringer med andre dyslektiske studenter. Vi hadde helt forskjellige erfaringer fra vårt møte med UiO når det kom til tilrettelegning. Erfaringene våre var så forskjellige at vi bestemte oss for å grunnlegge en studentorganisasjon. SfD innhenter og videreformidler informasjon til andre studenter og arrangerer studieteknikkurs som er åpne for alle. Dette er oppgaver vi mener UiO selv skulle ha utført. Hvorfor holde tilbake informasjonen om rettigheter til nye studenter? Hvor vanskelig kan det være, ved hjelp av for eksempel StudentWeb, å kartlegge hvem som ønsker informasjon om UiOs tilbud, for så å informere via e-post eller et info-møte?
Vi i SfD møter daglig studenter som sliter i studiehverdagen med problemer og hvor UiO har hjelpemidler til rådighet. Vi ser behovet for mer tilrettelagt informasjonstilgang. Dette har vi også formidlet til Universitetets senter for informasjonsteknologi (USIT), tilretteleggingstjenesten, enkelte fakulteter og til institutter. Noe forbedring har skjedd, men det er langt fra nok.
Dysleksi har ingen ting med intelligens å gjøre. Det er heller en annen måte å tenke på. Dyslektikere er derfor gjerne kreative, flinke til å se helhet og sammenhenger, og de har ofte god praktisk sans. Det er min oppfatning at det å gi litt starthjelp og legge til rette for studenter med dysleksi er en god investering for UiO og vil gi et mangfold på universitetet. Det bør være et mål i seg selv å bringe fram studenter som tilnærmer seg akademiske problemer fra en litt annen kant enn det som er mest vanlig. Vil ikke det gi et rikere miljø her på UiO?
Ola Grønning, leder i Studentforening for Dyslektikere
