Dyre riper for Ruter
Glemmegebyret er sikkert dyrt i drift, men et dårlig rykte kan bli enda dyrere, mener kronikkforfatteren.
Det er tydelig at glemske studenter skal hjelpe til med å redde budsjettbalansen.
Tallenes tale er klar: Ingen andre byer i Norge har et kollektivtilbud som kan sammenlikne seg med Oslo. Mange av trikkene kommer hvert femte minutt, månedskortet er billigere enn i de andre storbyene og bussen har alltid førsterett gjennom lyskryssene. Det gir Oslo landets høyeste kollektivandel, fire av ti reiser skjer kollektivt. Nå som det også er mulig å bruke vanlige billetter på nattbussen, har Oslos innbyggere grunn til å være ganske fornøyde. Likevel gjør Ruter i blant sitt for at vi glemmer det.
I Ruters strategiske kollektivtrafikkplan står omdømme øverst på lista over kriterier selskapet måler sin suksess i. I så fall har de fått en hard start på året.
Ripe 1: Fra 1. februar økte prisen på enkeltbillett kjøpt på bussen til 40 kroner, og de måtte tåle mye pepper. Det er gode grunner til å ha høye priser på billetter kjøpt på bussen. Skal buss og trikk bruke kortere tid gjennom byen, må tiden på hver holdeplass ned. Da hjelper det at flest mulig har kjøpt billett på forhånd. Likevel kan ikke Ruter lukke øynene for at stadige prisøkninger ikke akkurat er måten å bli populær på. Prisen lå allerede på 36 kr, høyest i landet og sannsynligvis mer enn nok til å skremme dem som har muligheten til det, til å kjøpe billett på forhånd.
Ripe 2: 1. februar forsvant månedskortet, og ble erstattet 30-dagersbilletten. Selvfølgelig er det penger å tjene på at gyldigheten reduseres med fem dager i året, men det spørs om ikke kundene taper mer på endringen enn Ruter vinner. På de nye kortene er det så vanskelig å regne ut når kortene går ut, at Ruter har laget en egen omregningstabell. Hvis flere skal reise kollektivt, må billettene være enkle å bruke. Hvor lurt er det da å innføre billetter med krav til bruksanvisning?
Ripe 3: Forrige uke kom nyheten om at glemmegebyret på månedskort for studenter var fjernet. Ruter har planer om å tjene inn fem millioner mer enn i fjor i snikegebyrer, og det er tydelig at glemske studenter skal hjelpe til med å redde budsjettbalansen. Før kom man unna med en tur til Trafikanten og 50 kr i bot om man glemte månedskortet hjemme. Nå må man ut med 750 kr, eller godt over ti prosent av det studenter får fra Lånekassen hver måned. Det er ikke bare urettferdig, det er også helt ulogisk. Det er ingen andre enn Ruter selv som mener at å glemme er det samme som å snike.
Det er Oslos politikere som har ansvaret for Ruter. Fra dem får vi ofte høre at de ikke har råd til å satse mer på kollektivtransport. Sannheten er det motsatte: De har ikke råd til å la være. Allerede nå koster persontransporten i Oslo samfunnet 5,4 milliarder kroner årlig i form av køer, ulykker og forurensing. Kollektivtransporten står for bare 6 prosent av utgiftene, mens biltrafikken har skylda for resten.
Oslo sitter på en tikkende trafikkbombe. Om 20 år vil det gjennomføres 150 millioner flere reiser årlig. Hvis veksten kommer i biltrafikken, vil det bety utslippshopp og utgiftsgalopp. Derfor står Oslos politikerne foran et veivalg: Skal pengene brukes i forkant, til å løse problemet, eller i etterkant, for å rydde opp i skadene?
Løftene peker mot det første. Politikerne har som mål at all veksten skal komme som økt kollektivtrafikk. Praksis peker derimot andre veien. Selv hvis Ruter får alle sine ønsker oppfylt, og nok penger til alle planlagte utbygginger av tilbudet i Oslo fram til 2030, vil det fortsatt ikke være nok til å ta av for trafikkveksten.
Dessuten: I tillegg til at tilbudet må være på plass trengs det priser, kort og kundeservice som gjør at Oslos innbyggere vil bruke det. Da trenger ikke Ruter flere riper i ryktet.
Iver Johansen Aastebøl, leder i Kollektivkampanjen.
