Bachelorgraden bør ikke legges ned, men styrkes. Derfor må aktører i arbeidslivet bidra i debatten om hva graden skal inneholde, mener kronikkforfatteren.

Utdanningsforsker Per Olaf Aamodt åpner for å legge ned bachelorgraden (BA) under seminaret Yngrebølgen i regi av Universitetet i Oslo (UiO) i november og i Teknisk Ukeblad 2. desember, selv om utsagnet senere er blitt moderert som innspill til debatt. Næringslivet, representert ved Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), tok i debatten til orde for å kutte alle bachelorgrader næringslivet ikke visste innholdet av, for eksempel statsvitenskap. Forslagene er ikke helt malplassert, da bachelorgraden er gjenstand for betydelige problemer. Allikevel må løsningen være økt og ikke redusert fokus på graden.
Omleggelsen av gradsstrukturen fra cand.mag til bachelorgrad/master i kjølvannet av Kvalitetsreformen argumenterte med bedre gjennomstrømming til arbeidsmarkedet og mellom institusjoner og land. Det første argumentet har således spilt fullstendig fallitt. Bachelorstudenter rapporterer om dårlig mottakelse blant arbeidstagere innen definerte relevante yrker, spesielt humaniora, samfunnsvitenskap og realfag, noe kandidatundersøkelser dokumenterer. Innstillingen er at det kreves en master for å bli ansatt til disse stillingene. Det andre argumentet er imidlertid også viktig. Ved å operere med kun integrerte mastergrader vil det bli vanskeligere å ta deler av graden ved andre institusjoner eller land. Dette er tilfellet ved de integrerte mastergradene vi har i dag. Dette alternativet strider dermed mot andre mål universitetene rangerer høyt, nemlig internasjonalisering og 20-prosent-målet for utveksling (ca. 10 prosent ved UiO per dags dato).
Ikke alle ønsker å bli forskere eller har behov for å gjennomføre det forskningsarbeidet en masteroppgave er i sine visjoner om egen karriere. Veksten i antall masteroppgaver synes for mange å være en forringelse av dens kvalitet. Det er klart at høyere utdanning er et gode for samfunnet og samfunnet som helhet vil ikke utvikle seg uten en høyt utdannet befolkning. Men vi får ikke et godt samfunn med kun akademikere.
Debatten om samfunnsrelevans er viktig fordi man anerkjenner at universitetets rolle i tillegg til kunnskap og fri forskning også består i å utdanne kvalifisert arbeidskraft til å besitte tiltrengte roller og yrker i samfunnet. Et universitet med kun integrerte mastergrader ville underkjent denne rollen. En ren arbeidsdeling mellom høyskolene og universitet, hvor kun høyskoler retter seg mot arbeidslivet og universitetenes (ut)dannelse, vil ikke være heldig da universitetene gjennom sin fremragende forskning besitter verdifull kunnskap som er verdifull i så vel arbeidsliv som åndsliv.
Løsningen kan derfor ikke være å legge ned, men å satse ytterligere på bachelorgraden. Dette kan gjøres gjennom en god debatt på hva bachelorgraden skal inneholde. Kan man gjøre bacheloroppgaven bedre gjennom å stille større krav til graden, gjerne i samarbeid med arbeidsliv som oppdragsgivere? Næringslivet må også tenke nytt og bidra konstruktivt. Hvilke forventninger en arbeidsgiver har til en bachelorstudent, samt dialog om nivå på kunnskap og praksis, bør tas med i betraktning under oppbyggelsen av innholdet i graden. Læringsutbytte og kvalifikasjonsnivå bør også kommuniseres bedre til studentene. I dialog med arbeidsliv bør de yrkesrettede bachelorgradene kunne justeres tilfredsstillende, og samtidig bør man åpne for muligheten til å gjøre om flere bachelor- og mastergrader til integrerte mastere der det er hensiktsmessig. Studentparlamentet (SP) i Oslo anerkjenner at mennesker er forskjellige og at det er behov for forskjellig typer arbeidskraft i samfunnet og ønsker velkommen debatten om bachelorgraden.

Mari Mamre, studentrepresentant i universitetsstyret ved Universitetet i Oslo (UiO).