Misbruk av karakterskalaen kan føre til at lærestedet har mer å si enn hvilke resultater man får, mener kronikkforfatteren.

2009-11-11

Jeg hadde nylig gleden av å delta på et karaktersettingsseminar arrangert av Universitets- og høyskolerådet. Hensikten med seminaret er å få en felles forståelse av bruken av karakterskalaen i Norge. Det ble tatt opp flere interessante momenter under seminaret, men la meg først berolige studentene – og kanskje noen sensorer: Normalfordeling skal ikke brukes lokalt, det er et nasjonalt anliggende og skal finne sted over tid. Den myten kan vi ta livet av med en gang.

Nå får «normalfordeling» de aller fleste til å steile, og med god grunn. I all den tid det har eksistert en oppfatning om at man kunne risikere å få en dårlig karakter fordi alle andre i et kull var spesielt gode. Men normalfordeling har noe for seg på nasjonalt plan og over tid, fordi det både er og er ikke tilfeldig hvilken karakter du får. La meg forklare: Forskning viser i overveiende grad at det er en sammenheng mellom det utgangspunktet man hadde da man begynte og karakterene man får senere. Det betyr, med rom for individuelle avvik, at dersom en student var flink på videregående, er hun flink på universitetet/høyskolen.

Problemet er at dette ikke gjør seg gjeldene nasjonalt. Læresteder med lave inntakskrav har altså en like høy andel gode karakterer som det institusjoner med høye inntakskrav har. Den mest sannsynlige forklaringsfaktoren er ikke at studentene ved disse lærestedene i mye større grad enn andre har «sett lyset», eller at de får eksepsjonelt god oppfølging, selv om dette kan gjelde for noen. Den mer sannsynlige forklaringen er såkalt «lokal skalering»: At de lokale lærestedene justerer kravene etter studentmassen.

På lengre sikt kan dette føre til en utvikling der lærestedet du tar utdanningen din har vel så mye å si som hvilke resultater du kan vise til. For at befolkningen skal ha tillit til den utdanningen som gis, er det derfor tvingende nødvendig at man finner en felles forståelse for hvilke kriterier som gjelder gradsbedømmelsen – hele karakterskalaen må brukes, og man må ha noenlunde like kriterier for hva som gir hver karakter.

Et tilstøtende problem er bruken av de beste karakterene. I juridiske og økonomisk/administrative fag får oppimot 80 prosent av studentene på master karakteren A eller B. Noen har argumentert med at man ved opptaket til master sitter igjen med bare de beste og de derfor skriver til A-er og B-er, men argumentet er hullete. For å bruke en sportsmetafor: Dersom du løper hundremeteren på 10,5 sekunder er det en stor prestasjon, og gir deg sannsynligvis medaljeplassering i NM. Gjør du det samme i OL ville du antagelig ikke kvalifisert deg til finalen. A skal gis til en «fremragende» prestasjon, og ikke alle kan være fremragende.

Hvordan kan problemene løses? Første skritt, og dette jobbes det med nasjonalt allerede, er å få fagspesifikke vurderingskriterier. Disse må ikke bli så rigide at de ødelegger lokale variasjoner i læringsmaterialet, men må samtidig være klare nok til at man har en felles forståelse av hva «fremragende» og «god» er for noe.

Videre bør alle eksamener returneres med ikke bare en karakter, men også en tilbakemelding om hvorfor karakteren ble gitt. Dette har flere gode effekter: For det første så er det for studentenes del langt mer nyttig å få tilbakemelding på hva man har gjort rett/galt enn bare å få en karakter. Dette vil øke læringsutbyttet for studentene og øke kvaliteten på senere arbeid. Det samme gjelder for øvrig semesteroppgaver. Dette bevarer det som er blant de intensjonelt beste sidene ved kvalitetsreformen, nemlig veiledning.

For det andre er dette et nyttig verktøy for sensorer. På denne måten vil de få klargjort for seg selv hva de legger i begrepene «fremragende», «meget god» osv. Det har blitt påpekt at dette vil være for ressurskrevende, og noe vil det nok koste. Men all den tid sensoren forhåpentligvis har en veloverveid begrunnelse for hvorfor karakteren ble valgt bør det ikke, noe flåsete, være et problem å bruke ti minutter på å skrive det ned.

Per i dag vil studenter som har fått en C vurdere dette til en dårlig karakter, på tross av at vurderingsbeskrivelsen sier at den er «god». Fagspesifikke vurderingskriterier og skriftlig tilbakemelding på eksamen kan bøte på problemet med både lokal skalering og overbruk av den øverste delen av karakterskalaen. Kanskje blir studenter til og med fornøyd med en C?

Kim Orlin Kantardjiev, studie- og forskningsansvarlig, Studentparlamentet ved UiO