Dessverre er det først og fremst vestlige stemmer som dominerer pensumlitteraturen på UiO, skriver kronikkforfatteren.

2009-09-30

Akademisk litteratur fra ikke-vestlige land eller Sør, fyller oppsiktsvekkende lite plass på Universitetet i Oslos (UiO) pensumlister. Universitetet fokuserer stadig mer på internasjonalt samarbeid, og mange studier reflekterer grundig over tema som menneskerettigheter og utvikling. Samtidig er sannheten at samtlige av UiOs studieretninger fortsatt ser verden gjennom vestlige briller. Det er ingen selvfølge at studenter og akademikere i land i Nord og Sør får lik tilgang til informasjon, og er likestilte stemmer i akademia. Allikevel burde de som jobber og studerer i akademia ha som mål å være så inkluderende og virkelighetsorienterte som mulig.

Selv har jeg gått gjennom 25 tilfeldig valgte pensumlister fra blant andre Asia- og Afrikastudier, juss, statsvitenskap, samfunnsøkonomi, sosialantropologi, samfunnsgeografi og sosiologi. Ved sammenligning av utgivere ble lista lang over amerikanske og engelske byer og profilerte universiteter, i tillegg Oslo. Heldigvis kunne jeg også finne litteratur utgitt i Kairo (Egypt), Cape Town (Sør Afrika), Delhi (India) og Jogjakarta (Indonesia). Disse siste dukket imidlertid opp i snitt én gang hver, mens byer som London, Oxford, Cambridge, New York, Boston og Chicago var hyppige gjengangere.

Noen flere ikke-vestlige forfattere skal det sies er representert, men med et tastetrykk på Google viser det seg at flertallet har både vestlig utdannelse og arbeidsgiver. Likevel er tema som for eksempel demokratisering og globalisering studert av flere profilerte stemmer fra Sør, deriblant Vandava Shiva, Amartya Sen og Walden Bello - som forhåpentlig er navn studenter på UiO allerede kjenner. Men mitt håp er kanskje litt vel optimistisk, siden ingen av dem er nevnt på de 25 pensumlistene jeg har sjekket.

Jeg skulle gjerne rettet en direkte pekefinger mot en enkelt synder, men alle scorer gjennomsnittlig dårlig og ingen er egentlig verst. En oppfordring om å gjøre de internasjonale fagene virkelig internasjonale går herved til alle, men særlig de humanistiske, samfunnsvitenskapelige og juridiske studiene på UiO.

Det er mange relevante faktorer i dette tydelige mønsteret. Hele strukturen av utdanningsinstitusjoner og forskning verden over er i stor grad vestlig orientert. Mulighetene for anerkjennelse og publisering ekskluderer også mye forskning fra land i Sør. Det finnes seiglivede myter om hvordan en verdsetter ulike universiteter. Ifølge den malawiske historikeren Paul Zeleza fins det to falske antagelser om afrikanske universiteter i Vesten: At europeerne innførte dem, og at de har blitt dårlige siden landene fikk uavhengighet.

I dag driver vestlige læresteder eurosentrisk/angloamerikanskvinklet undervisning og forskning. I tillegg har forskerne en tendens til å gå ut fra at forskning utarbeidet i Nord også automatisk gjelder for Sør. Dermed er vi vitne til en repetisjon av koloniale strukturer. Et globalt ansvar for kunnskapsdeling er viktig, og alle universiteter bør ha både mulighet og ansvar for å delta i et globalt kunnskapsnettverk.

Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) driver med bistand, informasjonsarbeid og politisk påvirkningsarbeid under slagordet «Utdanning for frigjøring». Vi ønsker at utdanning skal være rettet mot å skape et mer rettferdig samfunn. Det er ikke å komme utenom at mange land i Sør har problemer som må adresseres lokalt for å få orden på akademia der, noe også SAIH ønsker å bidra med gjennom våre bistandsprogrammer og samarbeid med lokale partnere. Men for å fremme akademisk frihet og likeverd globalt, er det både viktig og nødvendig at vi i Nord legger til rette slik at Sør får delta og påvirke den globale kunnskapsutvikling på like premisser. UiO må bli flinkere å inkludere Sør i sine utdanningstilbud.

Anette Remme i SAIHs Informasjonskomité