Gammeldagse hierarkier gjør at utdanningssektoren sakker akterut i kunnskapssamfunnet, mener kronikkforfatteren.

FORELDET: Ikke så mye har endret seg ved Universitetet i Oslo (UiO) fra dette bildet i 1949. De interne strukturene har heller ikke endret seg, mener kronikkforfatteren.

De siste par tiårene har universitetene vært gjenstand for ulike typer reformer. En sak er åpenbar. Reformperioden er ikke over. Fra New Public Management-inspirerte ideer slo inn på 1980-tallet til den nåværende globaliseringsfasen, har kravene til universitetet som institusjon stadig økt: Fra krav om økt effektivitet til å være aktiv medspiller i innovasjonsprosesser. Økende konkurranse mellom ulike verdensregioner og mer global integrering vil gjøre at presset mot universitets- og høgskolesektoren vil vedvare. Det kunnskapsintensive næringslivet har en sterk tro på at universitetet har et stort og uutnyttet potensial for å utvikle økonomien og samfunnet. Men dilemmaet er at ingen har noe svar på hvordan institusjonene skal løse denne oppgaven. Dette har ikke blitt mindre ved at universitetet som institusjon har havnet i en skvis som følge av ulike typer reformer.

Institusjonell fristilling var det store slagordet da reformbølgen startet på slutten av 80-tallet. Den politiske løsningen for å oppnå økt effektivitet, var å gi institusjonene ansvar for egen strategisk utvikling. Dette ble gjort ved innføringen av nye styrings- og ledelsesformer. Etter modell av hvordan forretningsselskaper styres, ble det akademiske kollegium og andre demokratisk valgte styringsorganer erstattet av styrer med økende grad av ekstern representasjon. I hvilken grad universitetet på grunn av særegenheter som disiplingrenser og andre indre og ytre begrensninger kan utvikle strategisk kapasitet, har ikke blitt tematisert. Derimot har manglende institusjonell omstilling blitt møtt med økt kontroll og større krav om samfunnsøkonomisk avkastning.

Den akademiske frihet er blitt beskåret eksternt i forhold til offentlige myndigheter og internt i forhold til utbygging og profesjonalisering av ledelsesfunksjoner. Gjennom et sterkere kontrollsystem - stadig nye finansieringsformer, rapporteringsprosedyrer, ekstern evaluering, ekstern kvalitetssikring og eksterne akkrediteringsregimer - har sentrale myndigheters fått økt innflytelse over universitetets målsettinger og ikke minst arbeidsmåter. Demokratiske prosesser har måttet vike for mer politisk sentralisering, lokal toppstyring og økt rapportering. Paradoksalt nok har «fristillingen» derfor ført til at universitetet har fått mindre strategisk kapasitet til å redefinere sin rolle og identitet.

En annen sak er at nye styringsformer synes å ha gitt universitetene en annen type arbeidsorganisering enn i den kunnskapsintensive delen av næringslivet. Det som kjennetegner utviklingen i denne delen av arbeidslivet de siste årene, er nedbygging av hierarkier og prosjektorganisering der tverrfaglige team er i ferd med å bli viktige organisatoriske enheter med økende ansvar over strategiske beslutninger. Dette har skjedd som et resultat av desintegrering av verdikjeder, ny teknologi og at nye aktører har fått strategiske roller å spille (nye land, nye bedrifter, nye yrkesgrupper). Resultatet er en fart i utviklingen av ny kunnskap og innovasjon uten sidestykke i historien.

Desentraliseringen har også ført til at forskning og utvikling ikke skjer i tradisjonelle lukkede organisasjoner, men i åpne nettverk, i skjæringspunktet mellom ulike bedrifter og institusjoner verden over. Det er ikke lenger gitt at den fremste forskningen foregår på universitetet. Kreativ virksomhet forutsetter en stor grad av autonomi, fleksibilitet og flyt av informasjon innen og mellom organisasjoner. Moderne kunnskapsbedrifter har med andre ord fjernet seg langt fra det weberske byråkrati med hierarki, klar arbeidsdeling og fastlagte rutiner.

I en situasjon der kunnskapsgenerering og kreativ virksomhet skjer i et tempo og med en geografisk utbredelse som aldri før, må universitetene finne sin nye plass og rolle, samtidig som handlingsrommet til ansatte er blitt begrenset. Kjernen i den paradoksale situasjonen er altså at det har utviklet seg en institusjonell mistilpasning mellom universitetene og den avanserte delen av arbeidslivet. Skal universitetet være noe mer enn en utdanningsfabrikk, må man på ulike nivåer ta inn over seg en annen styringsvirkelighet enn det klassiske hierarkiet.