Det er åpenbart behov for en ny kvalitetsreform, rettet mot læringsmiljøet, mener kronikkforfatteren.

2009-08-19

Knut Heidar, dekanus ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiO

Det gjøres mye godt arbeid for å styrke studiekvaliteten ved Universitetet i Oslo (UiO). Vi mangler likevel det viktigste: Penger. Underlig kanskje, når UiO har et budsjett på fire milliarder, hvorfor vi ikke da kan styrke studiekvaliteten gjennom mer smågruppeundervisning, tettere lærerkontakt og styrket veiledning? Det snodige er at også Forskningsrådet mener vi må ha penger til ordinære forskningsformål og egenandeler til eksterne forskningsprosjekter på slike budsjetter, mens departementet mener vi må prioritere og effektivisere for å få råd til å satse på studiekvalitet, på mer forskning, bedre kontakt med arbeidslivet, mer internasjonalisering, på tverrfaglighet, miljøforskning, og så videre.

I år var det over 100 000 søkere til høyere utdanningsplasser nasjonalt. Tora Aasland ønsker å hegne om kvalitet i høyere utdanning, tross stor studenttilstrømning (Aftenposten 22. juli). Jeg håper Aasland har hele regjeringen - og ikke minst eget departementet - bak seg for en slik politikk. Likevel er bildet et annet når en dykker ned i den byråkratiske jungel av budsjettmodeller og måltall som styrer pengestrømmen til utdanningsinstitusjonene. I løpet av det siste året har SV-fakultetet lagt ned seminarer, redusert tilbudet av emner og kuttet på praksisplasser. Studentene har rimelig nok protestert. Problemet er at midlene som i sin tid fulgte med Kvalitetsreformen for å drive god undervisning raskt fordampet gjennom lønnsoppgjør, sviktende basisbevilgninger og hvileskjær. Det er derfor et godt utgangspunkt for debatt at lederen av Norsk Studentunion, Anne Karine Nymoen, krevde en milliard i frie midler til utdanningsinstitusjonene.

I tillegg sliter UiO med at vi underviser langt flere studenter enn vi får betalt for fra departementet. For å opprettholde en akseptabel studiekvalitet må UiO derfor dekke inn noe av mankoen fra andre midler. Denne «egenandelen» på studieplasser dreier seg om ca. 87 millioner kroner (beregnet etter laveste kostnadsalternativ). Differansen oppstår fordi vi kun får betalt for 14 000 av de 17 000 studieplassene vi faktisk har. Og regner vi levende studenter - i stedet for å bruke det departementale studieplassbegrepet - kan vi legge på 10 000 studenter, og da snakker vi om mer enn en tredobling av dette beløpet. Dette er de ekstrabevilgningene UiO burde hatt per år, bare for å komme opp på dagens departementale kvalitetsnorm. For SV-fakultetet alene blir de tilsvarende tallene 13 og 40 millioner kroner per år.

Nå har selvsagt ikke UiO råd til å bruke slike beløp for å holde studietilbudet på KDs kostnadsnivå. Likevel går det med en god del ekstra midler som i praksis hentes fra det som skulle gå til forskning. Vi får derfor mindre penger igjen til egeninitiert grunnforskning, søknader til EU og Forskningsrådet, tungt vitenskapelig utstyr og egenandeler for eksternt finansiert forskning. Og for ikke å glemme midler til å ta vare på gode forskningsmiljøer etter større midlertidige satsinger (som Sentrene for fremragende forskning). Vi kommer ikke unna at disse tingene henger sammen.

Selvsagt kunne UiO gått i seg selv og senket studentopptaket for å komme ned på departementets måltall. Det høye studenttallet fra 1990-åra forble på et høyt nivå også etter 2000, blant annet som en følge av tilbuds- og etterspørselsfaktorer der prosessene omkring Kvalitetsreformen spilte en vesentlig rolle. Dersom UiO kuttet kraftig i studentopptaket, kunne vi også finansiert et bedre studietilbud. Problemet er at da mister UiO studiepoenginntekter. I 2005 mente departementet likevel at UiO burde gjøre det, men dette er - så langt vi har registrert - ikke holdningen i dag.

SV-fakultetet tilbyr studieprogrammer som i sum gir god læring og som er knyttet opp mot aktive forskningsmiljøer. Nye studenter kan glede seg til en utviklende, dannende, frustrerende og livlig studietid. Undersøkelser av ferdige kandidater viser at disse får gode jobber og har en solid kompetanse å tilby samfunnet.

Samtidig er det åpenbart behov for en Kvalitetsreform II rettet mot å utvikle læringsmiljøet. Dette er særlig påkrevd etter innkortingen av studietiden som omorganiseringen i Kvalitetsreform I førte med seg. Bedret kvalitet i studietilbudet er viktig for å videreutvikle det norske samfunnet, kanskje spesielt for at vi kan ta del i og dra nytte av internasjonaliseringen – kulturelt så vel som materielt. Vi bør ikke være bekjent av å satse på import av kompetanse utenfra, som om utdanning ikke var et nasjonalt anliggende, men et spørsmål om fildeling.