«K-ordet» – upopulært, men nødvendig, mener kronikkforfatteren.

FOTO: Anders Aa Hagen

Nesten alle akademikere slites i likestillingsspørsmål. De er utdannet, og er dermed vant til at det er de akademiske kvalitetene som skal legges til grunn ved ansettelser. Samtidig ser vi at kvinner er mer og mer underrepresentert jo høyere opp i den akademiske rangstigen man kommer. Det skyldes ikke alene at det mangler kvalifiserte kvinner. Vi studenter trenger ulike forbilder for å rekrutteres videre i akademia: Å stenge et kjønn ute vil bare føre til dårligere forskning og et universitet som er enda lengre unna målet om å bli et internasjonalt forskningsuniversitet i toppsjiktet.

Fra forskningen vet vi at kvinner og menn leser akademiske tekster forskjellig. Blindtester viser at kvinner i større grad liker tekster skrevet av kvinner best, og menn de av menn. Uproblematisk, hadde det ikke vært for at de som ansetter til akademiske stillinger stort sett bare er menn. Selv uten onde hensikter vil dermed menn heller ansette menn enn kvinner. En mulig løsning på likestillingsspørsmålet kan altså være å sikre likere kjønnsandel i ansettelsesutvalgene.

At begge kjønn skal være representert er stort sett alle enige om, utfordringen er å bli enige om hvor raskt og hvordan det skal gjøres. Vi kan sette vår lit til den naturlige utviklingen. Gjør vi det med den utviklingen vi er inne i nå vil menn til slutt være borte fra akademia. En akutt fare for mannen er det ikke, mange steder vil det ta over 50 år før kvinner vil nærme seg mennene i andel professorater. Skal vi få opp tempoet, ser jeg ingen annen mulighet enn å kvotere.

Mye skjer innen likestilling, og det går sakte i riktig retning på nesten alle felt ved UiO, men heller ikke i år var det nok til å få Kunnskapsdepartementets likestillingspris. Vi har oversikt over problemet, men de store endringene gjenstår. Jeg tror problemet er at tiltakene ikke gjøres med ambisjon om å endre holdningene. Knappe to millioner til spredte likestillingstiltak i 2009 er ikke nok. I en ellers slunken universitetskasse må det være mulig for den nye rektoren som har lovet så mye om likestilling å finne minst ti millioner til å faktisk gjøre et forsøk på å endre holdninger.

En enkel løsning på skjevheten mellom kjønnene i akademia er å bruke politikken: Vedta en lov som sier at dersom det underrepresenterte kjønn utgjør under 40 prosent av den aktuelle gruppen, så skal kvalifiserte av det underrepresenterte kjønnet ansettes. Kanskje ikke populært, men ikke verre enn det politikerne har krevd av næringslivet. De behandler akademia som bedrifter ellers, og vil tydeligvis at akademia skal oppføre seg som disse. Hvorfor ikke også i likestillingsspørsmål?

En annen mulighet er å si at man må ansette ulikt kjønn annenhver gang. Det vil speede opp den naturlige utviklingen, samtidig som det vil sikre likhet også etter at skjevheten er rettet opp. Begge disse tiltakene er drastiske, men fullt mulige hvis politikerne vil. For meg er det et mysterium at når en statsråd fra SV i Kunnskapsdepartementet først skulle hisse på seg akademikerne, skjedde det ved at han tok pengene våre, ikke tvang på oss kvotering.

Andre ikke fullt så drastiske tiltak er å følge i NTNU sine fotspor. Derfra har nemlig UiO noe å lære. De bruker headhunting aktivt til å få kvalifiserte kvinner. På den måten unngår de lange ansettelsesprosesser, og kan hente akkurat de kvinnene de vil uten å få trøbbel med likestillingsombudet. De har kanskje innsett at kvotering er umulig samtidig som det er mange kvalifiserte kvinner som ganske enkelt har mistet troen på ansettelsesutvalg fulle av menn. Ansettelser uten utlysning er en uting, men når ordningen først er der og brukes, mener jeg den bør brukes til å utjevne kjønnsforskjellene blant de ansatte.

Løsningene for et mer likestilt akademia er enkle, men veien dit er lang. Om man tør å bruke kvotering går det fort, hvis ikke spørs det om bare trusselen er nok. Den enkle løsningen er å møte politikk med politikk, skapt skjevhet med kvotering. Det vil kreve at Ottersen og Bostad tør å ta en avgjørelse som på kort sikt er upopulær, men som faktisk vil endre universitetet for all tid.

JOMAR TALSNES HEGGDAL, avtroppende studentrepresentant i Universitetsstyret og nestleder i Studentparlamentet