; "FORSKER OG UNDERVISER: Universitetets professorer jobber langt mer enn normal arbeidstid, men blir allikevel utsatt for sterk kritikk fra studentpolitikere og journalister.")
FORSKER OG UNDERVISER: Universitetets professorer jobber langt mer enn normal arbeidstid, men blir allikevel utsatt for sterk kritikk fra studentpolitikere og journalister.
Vivant professores?
I verdens eldste studentsang «Gaudeamus igutur» synges det Vivant professores! (leve professorene!). Men det var for 700 år siden.
; "FORSKER OG UNDERVISER: Universitetets professorer jobber langt mer enn normal arbeidstid, men blir allikevel utsatt for sterk kritikk fra studentpolitikere og journalister.")
FORSKER OG UNDERVISER: Universitetets professorer jobber langt mer enn normal arbeidstid, men blir allikevel utsatt for sterk kritikk fra studentpolitikere og journalister.
FOTO: Stéphane Lelarge
Om professorene skulle arbeide så lite som normal arbeidstid, for ikke å snakke om studentarbeidstid, ville universitetet bryte sammen.
«Vi kan skifte ut professorer på samme måte som vi skifter vaskefirma», uttalte studentrepresentant Jomar T. Heggdal i styret til Universitetet i Oslo (UiO) i oktober. Tidligere leder av studentparlamentet Maria V. Sandvik mente at professorer trenger et «spark bak», og det har vært en serie innlegg i Universitas der studentpolitikere har ment at det bør innføres stemplingsur for professorer, at de estimerte fire forberedelsestimene for forelesninger er for mye, at professorene bør miste enda mer av sin innflytelse over institusjonen, og at det fokuseres for mye på forskning. Marianne G. Trøyflat, som har refset professorene i en serie innlegg i Universitas, konkluderer nå med at «Det føregår ein reell kamp mellom tilsette og studentar ved UiO».
Slik kan det ikke fortsette. Har Trøyflat og andre «lærerhatere» tenkt over hva en virkelig kamp mellom lærere og studenter vil føre til for universitetet? Er vi i ferd med å få et nytt studentopprør, bare uten 68-oppgjørets aura av politisk idealisme? Det eneste lyspunkt er at holdningene er langt mindre utbredt på lesesalene enn i Villa Eika.
Uavhengige undersøkelser viser at professorer arbeider mer enn 50 timer i uken uten overtidsbetaling, og 92 prosent angir at de jobber mer enn vanlig arbeidstid. Som kontrast jobber heltidsstudenter mindre enn vanlige arbeidsfolk i Norge, de fører avgjort ikke timelister, og de er motstandere av obligatorisk undervisning. Dessverre er det på tide at dette sies.
Jeg kan fortsette å raljere over late, sutrende studenter, men poenget er at lærere og studenter må stå sammen om å forsvare universitetets verdier, hvis man da altså tror på dem. Kritikerne synes å ønske seg et universitet som i beste fall er en høyskole, i verste fall bare en skole. Skjer dette vil det oppstå motstrategier: De beste forskerne vil samle seg på rene forskningsinstitutter uten undervisning, slike man finner i mange andre land. Etter hvert som undervisningsmengden øker, vil lærernes forberedelser bli dårligere, og fordi vi først og fremst ser på oss selv som forskere som underviser (ikke lærere som forsker), vil vi ikke lenger arbeide 50 timer i uken. Studentene skal likevel fremdeles få meg til siste trevl i «hele» 37,5 timer i uken, det vil si når jeg er ferdig med å skrive timelister og rapportere til ledelsen. Sannheten er at dersom universitetets professorer skulle arbeide så lite som normal arbeidstid, for ikke å snakke om student-arbeidstid, ville universitetet bryte sammen.
Til studentpolitikere ved UiO som nå setter undervisning opp mot forskning er mitt råd: Begynn på en høyskole! Lærer-student-raten på Høgskolen i Oslo er den samme som på UiO, men de ansatte der forsker mye mindre. Skal vår oppfølgingsgrad bli like god som på høgskolen, må denne raten altså øke. Studentene synes å ønske seg gourmetundervisning på en institusjon som er bemannet som en kafé. Det UiO imidlertid er bedre på enn alle andre norske institusjoner, er undervisning med folk som er i forskningsfronten. Dette vet studentenes fremtidige arbeidsgivere å sette pris på. Så vi serverer kanskje gourmetmat, men med litt mer selvservering enn på Bagatelle.
I bunn og grunn er svaret til studentene enkelt: det handler om den nevnte lærer-student-raten. Man kan ikke øke undervisningen ved å kreve at professorene skal jobbe enda mer, og man kan ikke gjøre UiO mindre forskningsintensivt.
Min erfaring som tidligere styremedlem fra noen år tilbake, var at i budsjettdebatter ble undervisning ofte skjermet, mens mange forskere stod helt uten interne driftsbevilgninger. Forrige gang jeg var med på et flatt kutt, ble kun overføringer til Villa Eika unntatt. Trolig har kuttene etter hvert også nådd undervisningen, og jeg registrerer nå kraftige protester fra professorhold. Å løse universitetets problemer ved selektive forskningskutt, slik avtroppende parlamentsleder Heine Skipenes ønsker, vil imidlertid være et dødsstøt for ideen om forskningsbasert undervisning. Mitt råd er å rette aggresjonen utover, mot de bevilgende myndigheter. Studenter og professorer må stå sammen i denne kampen. Hvis ikke vil vi alle tape.
3 kommentarer
Bu-fucking-hu.
Stakkars gamle gnukker av noen professorer, som helst bare vil sitte oppe i elfenbentårnet sitt og bruke fellesskapets skattepenger på forskning de selv bestemmer (gud forby at noen utforderer deres Akademiske Frihet, må vite).
Helst skal man bare slippe inn et fåtall studenter på UiO, som professorene helst vil slippe å undervise, men det skal jaggu ikke komme noen universitetslektorer og undervise heller, for da er det ikke forskningsbasert nok. Og som Gundersen skriver, studentene som kommer er både late og sløve, og ikke støtter de professorenes krav om å få være i fred med forskningen sin, uten å bli forstyrret med slike trivielle ting som studentoppfølging og veiledning, heller. Nei, nu har solidariteten for alvor gått fløyten.
Stakkar Gundersen.
Dette kan jo løses ved at bachelorstudenter undervises av universitetslektorer og professorer og andre som ansettes i en "undervisningsstilling" og ikke en forskningsstilling.
Noe slikt ville gitt en bedre undervisning på 1000 og 2000 nivå som i stor grad ikke er undervisning som er forskningsbasert men bare mye opprams av pensum.
Min oppfatning er at holdningene til professorene, undervisningen og forskningsfokuset er akkurat de samme på lesesalene som i Villa Eika. Om forskerne vil hope seg sammen på rene forskningsinstitutter må de gjerne det for min del, så kan vi nittifem prosent av studentene som ikke ønsker å holde på med forskning også få noe ut av å gå på universitetet.
