Kanskje er ikke universitetet størst på forskning og undervisning om 50 år?

I 1961 var det 14 000 studenter i Norge; i dag er det over 200 000. Det er en demokratisk kunnskapsrevolusjon. Hvordan store samfunnsendringer som ny teknologi, høyere generelt kunnskapsnivå og migrasjon vil påvirke universitetene i fremtiden, kan vi bare spekulere i.

Med valg av rektor, nytt studentparlament og nye styremedlemmer, diskuteres politiske spørsmål hyppig. Men store tanker og visjoner om hvordan universitetet skal ivareta sin opplysende og kunnskapsdannende rolle i fremtidens informasjonssamfunn, hører vi sjelden. Derfor bør vi stille spørsmålet: Hvordan ser universitetet ut om 50 år? Om jeg selv skal svare, mener jeg at staten må legge til rette for at universitetene selv kan gjennomføre endringer og ta initiativer og lokale beslutninger. I dag skjer det motsatte. Siden 2000 har vi fått tre stortingsmeldinger og to offentlige utredninger. Ansatte ved institusjonene vitner om økende strømlinjeforming og systemtenkning. Stadig mer forskningsmidler kanaliseres gjennom temaer og målsetninger formet ovenfra.

Strategien gir unektelig gode resultater for publisering og gjennomstrømning, men det er påfallende hvor lite dristig nytenkning som foregår. Sektoren er rimelig tilbakelent og fornøyd med årlige overføringer fra staten (som pleier å øke). De fleste faglig ansatte sitter på livstidskontrakter som ikke krever særlig utover noen timer avslappet opplesning av forelesningsnotater hver uke. Det er få initiativer til institusjonelle og faglige eksperimenter.

Universitetene må slippes fri. De bør organiseres som selvstendige, økonomisk selvstyrte stiftelser, finansiert av et nyopprettet kunnskapsfond. Sentraliserte styringsregimer og forsøk på å planlegge forskningsfeltene ovenfra, bør avvikles. Universitetene må få større ansvar for å vinne frem i en tøffere og mer utsatt konkurranse, i stedet for at politikerne annethvert år skal «nytenke» sektoren. Med frihet fra offentlige styringsregimer vil det bli lettere for universitetene å tenke nytt.

Universitetene bør styrke sin posisjon som allmenndanner. Informasjonssamfunnet gir enorme muligheter til å spre digitalisert og fritt tilgjengelig undervisning på nett. Universitetene trenger ikke å generere inntekter fra salg og kan bruke energien til å finne nye og smarte måter å tilgjengeliggjøre kunnskapen. Både Berkeley, Stanford, Massachusetts Institute of Technology og flere universiteter legger ut podcasts på nett. En kjapp titt på www.uio.no og på UiOs nettlæringsressurser viser et universitetet som er lite interessert i mulighetene.

Kanskje er det – hvis ikke universitetene griper mulighetene – helt andre som i fremtiden tilbyr godt tilpasset og tilgjengelig utdanning til massene. At mer og mer kunnskap blir gratis og åpen, gjør at kompetent formidling sannsynligvis kan utføres rimeligere og av flere enn dem med sterk tilknytning til forskningsmiljøer. Kanskje vil fremtidens undervisningsmiljøer være bygget rundt bedrifter med allerede sterke forskningsmiljøer.

Også innenfor forskning gir teknologien muligheter. Nye forskningsarenaer – både fysiske og virtuelle – kan skapes på tvers av institusjoner og faggrenser, med mangfoldige finansieringskanaler og involvering av både studenter og arbeidstakere. Allerede i dag er mye av forskningen i private bedrifter og institutter viktig og relevant. Universitetene er sterkt utfordret i konkurransen om dyr, internasjonal forskningskompetanse.

I dag har vi en sterkt styrt sektor som er lite konkurranseutsatt, og hvor fagansatte som sitter på livstid er lite sultne på nyvinning og eksperimentering. I stedet bør universitetene slippes fri og ansvarliggjøres. Da vil det ikke finnes ett, men mange svar på hvor universitetet er om 50 år.

Kronikken er skrevet i forbindelse med tidsskriftet Minervas serie «Universitetet om 50 år», der sentrale aktører i universitetssektoren får presentere sine fremtidsvisjoner.