;)
Er middelmådig godt nok?
UiO vil være best på kvalitet. Det er de ikke. Derfor bør rektoren tilsettes eksternt, mener kronikkforfatteren.
; "KRITISK: Selv ikke spenstig valgreklame kan redde universitetet fra middelmådigheten, mener kronikkforfatteren.")
KRITISK: Selv ikke spenstig valgreklame kan redde universitetet fra middelmådigheten, mener kronikkforfatteren.
FOTO: Aslak Johannesen
Det trengs kunnskap og omfattende ledererfaring for å fremme reelle endringer i den enorme, tungrodde institusjonen som UiO er.
Uten at noen medier koker over av interesse og engasjement, skal det nå velges ny rektor ved Universitetet i Oslo (UiO). Den tydeligste konklusjonen er at forskjellen mellom kandidatene er liten, og posisjonene deres lite eksplisitte og konkrete. Begge vil styrke kvaliteten i forskning og undervisning. Begge vil ha spissing, begge vil ha bredde. Begge vil gjøre UiO mer synlig. Begge vil styrke internasjonaliseringen. Begge vil ha mer penger fra staten og private. Det er så vidt man makter å undertrykke et langt gjesp.
UiO trenger en sterk og erfaren leder. I Strategisk Plan 2005-2009 formuleres elegant målet om undervisning og forskning av høy, internasjonal kvalitet. Men kutt i undervisningskvalitet viser gapet mellom visjon og virkelighet. Juridisk fakultet har uttalt at det ikke lenger er mulig å kutte mer i undervisningen, og har måttet kutte ned på inntaket i stedet. Ved Samfunnsvitenskapelig fakultet kuttes det i seminarer.
Jeg vet selv, som student i tysk språk, hvor irriterende det er å få tilbake innleveringer hvor eneste kommentarer er streker under skrivefeil. Ingen kvalitetsvurdering. Ingen forslag. Ingenting. Ifølge foreleser Heinz-Peter Prell har de ganske enkelt ikke tid. Tallrike oppslag i Universitas forteller at kvaliteten i undervisningen senkes over hele linja. Det er ikke lett å fordele skyld. Men endring er nødvendig. Og da må UiO ha en ledelse som er villig til å ta grep. Skal noe prioriteres opp - og det er strengt nødvendig for at alt ikke bare skal bli middelmådig - må noe prioriteres ned. Da blir det bråk, og da trengs det en ledelse som er karismatisk, visjonær og virkelig dedikert. Vil UiO få det nå?
I Aftenposten forteller Wyller at hans motivasjon var at: «Siden kun én kandidat hadde meldt seg, følte jeg at jeg måtte stille». Ottersens prorektorkandidat Inga Bostad sier at: «Jeg telte på knappene om å fortsette». Faren er at rektor og ledelsen blir halvhjertet og defensiv heller enn visjonær og tydelig. Det trengs kunnskap og omfattende ledererfaring for å fremme reelle endringer i den enorme, tungrodde institusjonen som UiO er, og for å utfordre og virkelig lede et byråkrati som nok til tider er mer kompetent enn den «politiske» ledelsen. Dette taler for at man bør gå over til ekstern, tilsatt rektor.
UiO har prestert bra på internasjonale rangeringer, har flest kvalitetsmiljøer og høyest produksjon i Norge og forsvarer sin sterke posisjon i Norden. Man ville tiltrekke seg dyktige ledere med erfaring fra andre store, viktige kunnskapsinstitusjoner. I stedet for så vidt å stable på beina to kandidater, ville en endring åpne for muligheten til å velge mellom mange gode alternativer. For en ekstern, ansatt leder bør ikke være en som er fremmed for sektorens interne særtrekk eller de spesielle utfordringene ved å lede en stor kunnskapsinstitusjon. Et eksempel er Jan Grund, tidligere professor og prorektor ved BI, som i fjor ble tilsatt, altså valgt av styret, som rektor ved Høyskolen i Akershus.
For å ivareta tradisjonen med debatt rundt kommende rektorer, ville det være fullt mulig å ha en åpen prosess, og å engasjere kandidatene i debatter i forkant av utnevnelser. Dessverre går begge rektorkandidatene, forutsigbart nok, inn for å «styrke universitetsdemokratiet» ved å beholde valgte rektorer og dekaner. Det er nok det eneste mulige standpunktet – alternativet ville være å signere sitt eget valgnederlag. Men det er egentlig merkelig at holdningene mot ekstern, tilsatt rektor er så sterke.
Ellers i kulturlivet er dette mer positivt enn problematisk. Når Nasjonalmuseet henter Audun Eckhoff som ny direktør fra Bergen Kunstmuseum, eller når Nationaltheatret henter Hanne Tømta fra Rogaland Teater, anses det som en stor fordel at de tidligere har vist seg som kompetente og nytenkende ledere ved lignende institusjoner. Både Wyller og Ottersen blir nok helt ok som rektor. Men ingen av dem virker som den tydelige og klare lederen som vil gjennomføre endringene som faktisk trengs. Spørsmålet er hvordan UiO, med sine klare internasjonale ambisjoner, kan være fornøyd med det.
Saken er en bearbeidet versjon av en artikkel publisert på Minervas nettsider.
4 kommentarer
Godt skrevet. Gode poenger. Rektorvalgene er bare Potemkinkulisser for en utpreget udemokratisk, dysfunksjonell og ineffektiv organisasjon. Men de lederne som ansettes må komme utenfra, gjerne fra næringslivet. Ellers blir det bare mer av det vi har fra før: klan-konformitet i potens.
Middelmådighet er ikke godt nok. Men på hvilket grunnlag kan man si at de to rektorkandidatene er middelmådige? Begge har lang erfaring som ledere ved universitetet og har gode resultater å vise til. Hadde de søkt på lederstillinger i en tilsettingsprosess ved et hvilket som helst av landets øvrige universiteter ville de begge ligget meget godt an.
Det er et økende problem at samfunnet rundt i stadig mindre grad er villig til å anerkjenne universitetenes egenart som institusjoner. Dette viser seg både ved at man har en felles politikk for universiteter og høyskoler, at man mener at universitetene må tilpasse seg ledelses- og styringssystemer utviklet for næringsliv og offentlig forvaltning og at man krever at universitetene skal dokumentere ”resultater” for å legitimere sine bevilgninger fra staten.
Det er forståelig at samfunnet stiller krav til universitetet. Forskning og utdanning krever en stadig høyere andel av samfunnets ressurser. Dette skyldes imidlertid ikke først og fremst ineffektivitet blant de ansatte og dårlig ledelse. Det skyldes at forskningsfronten i en del fag er rykket frem på et stadig økende teknologisk nivå – det er slutt på den tiden hvor man kunne gjøre naturvitenskapelige oppdagelser med et prisme og et rom med vindu. Det skyldes også at en stadig økende del av befolkningen tar høyere utdannelse. Det skyldes med andre ord at samfunnet etterspør stadig mer fra universitetene.
Selv om samfunnet krever, og bør kreve mer, er det likevel kortsiktig å la dette også omfatte krav til at universitetene tilpasser sine arbeidsmåter og ledelsesformer til forvaltning og næringsliv. Hvis vi visste hva universitetene skulle frembringe av ny kunnskap kunne vi sette mål og legge opp strategier for å oppfylle disse. For store deler av forskningen er det imidlertid slik at vi ikke vet, noe som i og for seg er selve poenget med å drive den type forskning som universitetene har et ansvar for. Vi er avhengig av nysgjerrige og dedikerte forskere som er villige til å kaste seg inn i prosjekter med en lang tidshorisont med usikkert resultat. Jeg vet ikke hvordan jeg skal rekruttere nye stipendiater til et enkeltstående prosjekt som skal vare i tre til fire år med beskjed om at jeg som dekan legger opp og styrer arbeidsdagen deres som jeg ville gjort som byråsjef i et departement, men uten at jeg tar noe ansvar for sluttresultatet – det er stipendiatens eget. Skal mennesker sette av tre til fire år med selvstendig ansvar for resultatet, så må de få stor frihet til å utforme prosessen undervei, selvsagt med kyndig veiledning og en viss kontroll. Slikk gjelder for alle medarbeidere på universitetet med selvstendige forskningsoppdrag, enten de skjer individuelt eller i gruppe. I sistnevnte tilfelle må friheten legges til gruppen mer enn individene.
Universitetet er mer å ligne på en føderasjon av fagmiljøer enn som en enhetlig institusjon eller organisasjon. Å lede denne føderasjonen krever ikke bare lederegenskaper og erfaring fra andre institusjoner, men også en stor grad av politisk innsikt og teft. Samtidig er det vanskelig å tenke seg at en rektor kan oppnå særlig legitimitet uten å nyte faglig respekt for sin egen innsats. I og for seg er det vel ikke avgjørende om en rektor rekrutteres fra egne rekker eller utenfra. Det er kanskje heller ikke avgjørende om tilsettingen skjer etter et valg eller etter en tilsettingsprosess. Men et valg har den fordelen at det gir den som velges et ”legitimitetsforsprang”, både ved at selve valgprosessen kan fortelle noe om hvor godt kandidaten hevder seg i forhold til de særegne krav en institusjon som universitetet stiller og at resultatet har en forankring i institusjonen. Skulle man tilsette rektor, måtte selve tilsettingsprosessen legges opp for å sikre dette. Men da vil jo forskjellen ikke være så stor, bortsett fra at man ville gi styret det siste ordet, og hva ville fordelen med det være? Løsningen ligger kanskje ikke i å gjøre endringer i selve beslutningsprosessen, men å ha en mer aktivt styrt prosess i starten, slik at man sikrer at gode kandidater stiller til valg også ved fremtidige rektorvalg ved UiO.
Jeg mener på ingen måte at dette er et krav "utenfra" - heller at det bør være et krav "innenfra" - instusjonen burde ønske seg dyktige, erfarne ledere.
Fordelen med ekstern tilsetting er at man kan få kandidater utenfra. Hvis disse kandidatene kan vise til gode resultater, legitimitet og kompetanse fra ande, lignende institusjoner, ville jeg anta at det også skulle gi et slags "legitimitetsforsprang".
Jeg har i og for seg ingenting, overhodet, imot at en eventuell leder kommer innenfra. Og er enig i at det har enkelte fordeler. Men jeg etterlyser en vilje til å utvide mulighetene for ekstern (gjerne internasjonal) nyrekruttering også av ledere.
Den feige lefling med diktaturregimer har gjort at Robert Mugabe er blitt et ikketema for Blindern-mafian. Fy for en skamm.
«Mugabe er en helt»
Leder for Afrikan Youth in Norway, Sam Chimaobi Ahamba, mener vestlige medier gir et fordreid bilde av Zimbabwes president, Robert Mugabe
www.klassekampen.no/54792/article/item/null
Artkkelen er et eksempel på at man kan sitte i det trygge Norge og skrive nedsettende om mennesker som utsettes for en mest brutale forfølgelse. Det er vanskelig å forstå at slike synspunkter kan komme på trykk i et offentlig organ som Bistandsaktuelt. Redaktøren burde sagt at dette, i egenskap av leder av African Youth in Norway, er å gjøre afrikanere en bjørnetjeneste.
www.bistandsaktuelt.no/new_forum/display_message.asp?mid=645&GID=2
