KRITISK: Selv ikke spenstig valgreklame kan redde universitetet fra middelmådigheten, mener kronikkforfatteren.

Er middelmådig godt nok?

UiO vil være best på kvalitet. Det er de ikke. Derfor bør rektoren tilsettes eksternt, mener kronikkforfatteren.

Publisert Sist oppdatert

Uten at noen medier koker over av interesse og engasjement, skal det nå velges ny rektor ved Universitetet i Oslo (UiO). Den tydeligste konklusjonen er at forskjellen mellom kandidatene er liten, og posisjonene deres lite eksplisitte og konkrete. Begge vil styrke kvaliteten i forskning og undervisning. Begge vil ha spissing, begge vil ha bredde. Begge vil gjøre UiO mer synlig. Begge vil styrke internasjonaliseringen. Begge vil ha mer penger fra staten og private. Det er så vidt man makter å undertrykke et langt gjesp.

UiO trenger en sterk og erfaren leder. I Strategisk Plan 2005-2009 formuleres elegant målet om undervisning og forskning av høy, internasjonal kvalitet. Men kutt i undervisningskvalitet viser gapet mellom visjon og virkelighet. Juridisk fakultet har uttalt at det ikke lenger er mulig å kutte mer i undervisningen, og har måttet kutte ned på inntaket i stedet. Ved Samfunnsvitenskapelig fakultet kuttes det i seminarer.

Jeg vet selv, som student i tysk språk, hvor irriterende det er å få tilbake innleveringer hvor eneste kommentarer er streker under skrivefeil. Ingen kvalitetsvurdering. Ingen forslag. Ingenting. Ifølge foreleser Heinz-Peter Prell har de ganske enkelt ikke tid. Tallrike oppslag i Universitas forteller at kvaliteten i undervisningen senkes over hele linja. Det er ikke lett å fordele skyld. Men endring er nødvendig. Og da må UiO ha en ledelse som er villig til å ta grep. Skal noe prioriteres opp – og det er strengt nødvendig for at alt ikke bare skal bli middelmådig – må noe prioriteres ned. Da blir det bråk, og da trengs det en ledelse som er karismatisk, visjonær og virkelig dedikert. Vil UiO få det nå?

Det trengs kunnskap og omfattende ledererfaring for å fremme reelle endringer i den enorme, tungrodde institusjonen som UiO er.

I Aftenposten forteller Wyller at hans motivasjon var at: «Siden kun én kandidat hadde meldt seg, følte jeg at jeg måtte stille». Ottersens prorektorkandidat Inga Bostad sier at: «Jeg telte på knappene om å fortsette». Faren er at rektor og ledelsen blir halvhjertet og defensiv heller enn visjonær og tydelig. Det trengs kunnskap og omfattende ledererfaring for å fremme reelle endringer i den enorme, tungrodde institusjonen som UiO er, og for å utfordre og virkelig lede et byråkrati som nok til tider er mer kompetent enn den «politiske» ledelsen. Dette taler for at man bør gå over til ekstern, tilsatt rektor.

UiO har prestert bra på internasjonale rangeringer, har flest kvalitetsmiljøer og høyest produksjon i Norge og forsvarer sin sterke posisjon i Norden. Man ville tiltrekke seg dyktige ledere med erfaring fra andre store, viktige kunnskapsinstitusjoner. I stedet for så vidt å stable på beina to kandidater, ville en endring åpne for muligheten til å velge mellom mange gode alternativer. For en ekstern, ansatt leder bør ikke være en som er fremmed for sektorens interne særtrekk eller de spesielle utfordringene ved å lede en stor kunnskapsinstitusjon. Et eksempel er Jan Grund, tidligere professor og prorektor ved BI, som i fjor ble tilsatt, altså valgt av styret, som rektor ved Høyskolen i Akershus.

For å ivareta tradisjonen med debatt rundt kommende rektorer, ville det være fullt mulig å ha en åpen prosess, og å engasjere kandidatene i debatter i forkant av utnevnelser. Dessverre går begge rektorkandidatene, forutsigbart nok, inn for å «styrke universitetsdemokratiet» ved å beholde valgte rektorer og dekaner. Det er nok det eneste mulige standpunktet – alternativet ville være å signere sitt eget valgnederlag. Men det er egentlig merkelig at holdningene mot ekstern, tilsatt rektor er så sterke.

Ellers i kulturlivet er dette mer positivt enn problematisk. Når Nasjonalmuseet henter Audun Eckhoff som ny direktør fra Bergen Kunstmuseum, eller når Nationaltheatret henter Hanne Tømta fra Rogaland Teater, anses det som en stor fordel at de tidligere har vist seg som kompetente og nytenkende ledere ved lignende institusjoner. Både Wyller og Ottersen blir nok helt ok som rektor. Men ingen av dem virker som den tydelige og klare lederen som vil gjennomføre endringene som faktisk trengs. Spørsmålet er hvordan UiO, med sine klare internasjonale ambisjoner, kan være fornøyd med det.

Powered by Labrador CMS