Realfag er mer enn en samfunnsøkonomisk grunnpilar, mener kronikøren.

2008-11-26

Realfag skal prioriteres. Du hører argumentene hele tida: Norge trenger flere ingeniører. Flere bør velge fordypning i realfag. Vi skal basere rikdommen vår på høyteknologisk industri når olja tar slutt.

Det er sikkert sant. Norge trenger noe å leve av i framtida. Det er mye verdiskapning i god høyteknologi, og det er mye høyteknologi i gode realister. Denne rent samfunnsøkonomiske begrunnelsen for realfagssatsing har ført til en stadig mer synlig formidling av realfagene. Målet er å få flere og bedre realister. Som et resultat måles suksessen til formidlingstiltakene i hvor effektive de er til å rekruttere studenter til realfagsstudier. Med dette litt ensidige fokuset på realfag som en samfunnsøkonomisk grunnpilar, er det fort gjort å glemme det kulturelle aspektet ved realfagene.

«Physics is like sex. Sure, it may give some practical results, but that’s not why we do it» lyder et noe forslitt sitat fra den USAske fysikeren Richard Feynman. Og hvis vi klarer å unngå å henfalle til billige vittigheter om realfagsnerder og sexsubstitutter, vil nok mange realfagsstudenter si seg enige i Feynmans poeng: De har ikke først og fremst begynt å studere realfag på grunn av et dypt og idealistisk ønske om å redde norsk BNP. Realfagene rommer mange viktige erkjennelsesmessige spørsmål. Det kan være spørsmål som for eksempel dreier seg om å forstå hva det vil si å være menneske og vår plass i naturen. Realfag kan provosere oss til å tenke på nye måter og gi nye perspektiver på tilværelsen. Disse aspektene ved realfagene er ikke ulike de egenskapene vi gjerne viser til når vi skal begrunne hvorfor kunst er viktig. Og på samme måte som man ikke trenger å være en kunstner for å ha utbytte av kunst, trenger man ikke å være realist for å la seg fascinere av stjernehimmelen.

Etter ti år har arrangørene av Astrofestivalen nå bestemt seg for å gi seg. En av hovedattraksjonene på Astrofestivalen har i alle år vært «Planetsletta», en modell av solsystemet der alle størrelser og avstander er skalert ned med en faktor på 10 milliarder. Inne i Fysikkbygningen nederst på Blindern er Sola representert av en lysende lampekuppel på størrelse med en grapefrukt. I området over fysikkbygningen er de åtte planetene strødd utover, fra den innerste, Merkur, en halv millimeter stor og fem meter unna sola, til den ytterste, Neptun, helt øverst på Blindern ved Eilert Sundts hus, så stor som en ert. 15 meter unna sola, som et blålig lysende sandkorn, er Jorda plassert. Etter å ha vandret den halve kilometeren mellom de små lysende prikkene utover i solsystemet, kan man begynne å tenke videre utover. I den samme modellen kan man se for seg vår nærmeste nabostjerne, Proxima Centauri, som en valnøtt liggende i Sahara-ørkenen. Og slik fortsetter det utover i galaksen vår, med et par hundre milliarder appelsiner strødd utover med noen tusen kilometers mellomrom. Og ser vi enda lengre utover, finner vi flere og flere galakser som ligner på vår egen. I den delen av universet vi kan observere er det like mange slike galakser som det er stjerner i vår egen galakse… Er det noen vits i at mennesker skal begynne å gruble på slike ting? Blir ikke dette bare en lek med tall og størrelser som til syvende og sist er totalt irrelevante for livene våre? For mange er det sikkert med det. Men ser vi bakover i historien vil vi se at menneskets forståelse av sin egen plass i universet har påvirket vår måte å tenke på. I ex. phil. lærte vi om den kopernikanske revolusjonen, da mennesket begynte å innse at jorda ikke er i sentrum av universet. Selv om denne innsikten ikke hadde direkte samfunnsøkonomiske konsekvenser ved seg, er det ingen tvil om at den påvirket menneskets syn på seg selv.

Eksemplene her har vært hentet fra astrofysikken, men tilsvarende eksempler kunne vært hentet fra andre deler av realfagene, slik som biologiens evolusjonslære eller fra nevrovitenskap eller kvantefysikk. Poenget er uansett hvordan realfagene inneholder svært mange allmennmenneskelige og erkjennelsesmessig viktige temaer, temaer som altfor fort drukner i det voldsomme fokuset på realfagenes samfunnsøkonomiske nytteverdi. Så når ledelsen av Astrofestivalen beklager seg over at de ikke føler at de får forståelse for at realfag er kultur, har de utvilsomt et poeng.

Andre deler av kulturlivet har sine arrangementer. Det er fotballturneringer og musikkfestivaler. Da burde det ikke være urimelig at også realfagene kan ha egne arrangementer der hovedfokuset er på kulturaspektene. Når mye av ekspertisen i realfag befinner seg i universitetsmiljøene, er det ikke unaturlig at slike arrangementer oppstår i forbindelse med universitetene. La oss derfor håpe at vi også i fremtiden vil kunne se realfagsarrangementer på Blindern, der målet er å engasjere bare for engasjementets skyld.

Jostein Riiser Kristiansen, Stipendiat ved Institutt for teoretisk astrofysikk