Kronikkforfatteren reagerer på at representanter for Den konservative studenterforening roser Kristin Clemet og Kvalitetsreformen.

Eva–Kristin Urestad Pedersen, student

I forrige utgave av Universitas kunne vi lese at DKSF–leder Krister Øie Braute og Håvard B. Øvregård, styremedlem i DKSF, støtter forslaget om ny høgskole– og universitetslov.

Det som først og fremst virker provoserende ved DKSFs standpunkt er nettopp det at de fremstiller det som et konservativt standpunkt. Øvregård og Braute hiver seg med dette på en trend som har vært gjennomgående de siste tiårene i norsk politikk. Ettersom Høyre tradisjonelt har vært det konservative parti, ble begrepet «konservativ» en betegnelse på Høyres politikk, selv når den tar en klart liberalistisk retning, slik vi har sett spesielt fra 90–tallet og frem til idag. Det burde ikke være nødvendig å minne om at conservare handler om å bevare, og det man ønsker å bevare er de institusjoner og anordninger som har en verdi som man ønsker å verne om, og som fungerer tilfredsstillende i forhold til den funksjon de er tiltenkt å ha i samfunnet.

Hva har så dette å si for det nye lovforslaget? DKSF hevder at loven vil bidra til å øke den enkelte institusjons frihet. Men hva slags frihet er det her man sikter til? Hevder man ikke dette ut fra et prinsipielt ønske om lavere grad av statlig regulering? Kanskje må man spørre seg om fravær av statlig regulering er ensbetydende med økt reell frihet? For hva vil konsekvensene av en slik «frihet» være? Vil retten til å forske, og ikke minst retten til å forske på «smale» områder være bedre vernet med den nye loven, når institusjonen selv avgjør hvor mye den enkelte ansatte skal forske, og samtidig er avhengig av at forskningen for det første publiseres i riktige media, og for det andre finansieres på et eller annet vis? Vil gratisprinsippet som vi nyter godt av her i landet (til tross for 600 kroner i semesteravgift), hegnes bedre om når man med dette lovforslaget skaper et felles lovverk for private og offentlige institusjoner?

Jeg tror ikke frihet fra statlig regulering i dette tilfellet vil være det mest hensiktsmessige for å verne de verdier norske utdanningsinstitusjoner er tuftet på, og som vi alle ønsker å hegne om. Tvert imot nærer jeg en frykt for at dette lovforslaget, dersom det blir lov, vil redusere disse universiteter og høgskolers reelle frihet, og i det lange løp vil foreverre snarere enn bedre deres stilling som uavhengige kunnskapssentra, allment tilgjengelige og til allmennhetens tjeneste. Samtidig ser jeg at dette ikke er noe vi kan vite sikkert. DKSF og Fritt Akademia har grunnleggende forskjellig synspunkt her: «Er det noe næringslivet er interessert i, så er det mangfold. Erfaringer fra andre land viser at smal forskning ikke lider av samarbeid med næringslivet,» sier Braute i intervjuet. Knut Kjelstadli hevder imidlertid noe annet når han i Ny Tid skriver at det « [f]ra andre land er det kjent hvorledes universitetenes avtaler med private konserner har monopolisert temaer – og privatisert kunnskapen som kommer ut av prosjektene.» Hvem som har rett er vanskelig å vite, og det er derfor vi må tenke nøye igjennom om vi virkelig ønsker å gjennomføre de endringer som vil følge av regjeringens lovforslag. Vil de tjene våre interesser?

Når det prinsipielle standpunkt er at mindre styring er lik bedre styring, så frykter jeg for at man i DKSF ikke er villig til å foreta en realistisk vurdering i dette spørsmålet. Jeg får følelsen av at DKSF søker å redusere statlig styring «kun for å redusere statlig styring», uten at de klarer å overbevise om at en slik endring vil være bedre enn den eksisterende med tanke på å verne om det grunnleggende prinsipp som norske universiteter og høgskoler bygger på. DKSFs holdning er i så fall helt i tråd med liberalistiske, ikke konservative ideer.

Braute og Øvregård står selvfølgelig fritt til å mene det de måtte ville om det nye lovforslaget, men jeg synes de bør foreta en revurdering av sitt eget ideologiske standpunkt. Jeg blir provosert når de framstiller sin støtte til Ot. prp. 79 (2003–2004) som fundert på konservative grunnholdninger. Jeg regner meg selv som konservativ, og nettopp fordi jeg er det, er jeg imot det nye lovforslaget.

bevare