Ved å svekke utplasseringsordningen på medisinstudiet vil fakultetet opptre i strid med både samfunnets og pasientenes ønsker, skriver kronikkforfatteren.

2008-09-24

Debatten om utplasseringsordningen for medisinstudenter raste i fjor høst, og det medisinske fakultet ble av økonomiske årsaker tvunget til å foreta smertefulle kutt i sitt budsjett for inneværende år. Et av kuttene var på 1 million kroner i utplasseringsordningen på 1., 2. og 10.semester på medisinstudiet. Det reelle kuttet endte endog på 1,4 millioner kroner!

En arbeidsgruppe ble satt ned for å se på hvilke kuttmuligheter som fantes, og de konkluderte med at det kunne være mulig å kutte et beløp i denne størrelsesordenen, selv om dette ville få konsekvenser for kvaliteten, spesielt på 1. og 2. semester.

Det er flere ting som forundrer meg når jeg nå ser hvilke prioriteringer man gjør ved fakultetet i arbeidet frem mot neste budsjett. For det første synes jeg det er underlig at man kan godta at det budsjetteres med underskudd, spesielt når det kom friske penger i revidert nasjonalbudsjett, og at utplasseringsordningen allerede i vedtak fra fakultetsstyret skulle prioriteres ved en eventuell bedring av økonomien.

Et annet moment som kanskje bør tas med i denne sammenhengen er de klagesakene som Pasientombudet mottar. Den kanskje viktigste klageårsaken handler om kommunikasjonen, eller kanskje rettere sagt mangel på sådan, mellom behandler og pasient. Utplasseringsordningen er et viktig redskap i å bedre fremtidens legers kunnskaper om kommunikasjon.

Det som likevel er det mest overraskende, er at ledelsen ved Det medisinske fakultet ikke tar innover seg de signalene som sendes fra ulike hold i samfunnet om medisinutdanningen. Både Helsedirektoratet og Den Norske Legeforening uttrykte meget sterk bekymring for en nedprioritering av utplasseringsordningen ved studiet i Oslo. Det hører med til denne historien at man her allerede har den minst omfattende ordningen når vi sammenligner de fire medisinske utdanningene i Norge. En svekkelse av denne ordningen vil dermed sende et signal om at man i Oslo mener at pasientnær praksis ikke er så viktig i utdanningen av fremtidens norske leger.

I denne sammenheng er det interessant å trekke frem det arbeidet som helseminister Bjarne Håkon Hansen har satt i gang gjennom sitt mye omtalte Reformutvalg. Her settes det fokus på at man må bedre samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og at dette skal bidra til en mer effektiv bruk av helsekronene.

Hvor tror egentlig fakultetsledelsen at fremtidens leger lærer mest om forholdet mellom de ulike nivåene i helsevesenet?

Jeg sitter ikke på fasitsvaret, men jeg vet i alle fall hva jeg og mine studiekollegaer mener etter at vi i vår endelig var ute på 10. semesterutplasseringen. Ikke noe annet sted i løpet av studiet har jeg sett hvordan samhandlingen mellom de ulike nivåene i helsevesenet fungerer. For meg er utplasseringsordningen essensiell for å kunne lære noe om disse sammenhengene. Spesielt Ullevål Universitetssykehus og Rikshospitalet er så store og spesialiserte sykehus at det ofte kan være vanskelig å se at denne samhandlingen fungerer når man går rundt der og undervises i større grupper med studenter. Muligheten til å lære noe om dette er derfor mye bedre utenfor universitetssystemet hvor pasientgrunnlaget blir mye mer likt det man møter på et hvilket som helst sykehus eller legekontor.

Gjennom hele studiet får vi høre at medisinstudiet er en grunnutdanning som åpner mulighetene for senere spesialisering. Det oppleves likevel som at det er en stor grad av skjevfordeling mellom de tre kliniske hovedfagene (kirurgi, indremedisin og allmennmedisin) med tanke på det fokuset som gis i løpet av studiet. Allmennmedisinen har fått en forholdsvis liten plass i studiet, og dersom den praktiske undervisningen i dette faget skulle bli kuttet frykter jeg at dette vil gå ut over kvaliteten på de kandidatene som uteksamineres fra Universitetet i Oslo, og ikke minst for rekrutteringen til faget allmennmedisin på lengre sikt.

Min oppfordring til ledelsen ved Det medisinske fakultet er at de nok en gang ser på konsekvensene av eventuelle kutt i utplasseringsordningen ved medisinutdanningen. Etter min mening vil dette være å fjerne seg fra de ønskene samfunnet rundt oss har til utdanningen av fremtidens leger. Er det noe vi er tjent med?

Kjartan Koi, leder av Medisinsk studentutvalg