Universiteter og høyskoler får økte bevilgninger i revidert nasjonalbudsjett. De må brukes til å høyne kvaliteten i forskning og undervisning, mener forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland.

2008-05-21

I revidert nasjonalbudsjett har regjeringen økt basisbevilgningene til universiteter og høyskoler med 143 millioner kroner. I tillegg bevilger regjeringen 70 millioner til forsking på fornybar energi og karbonfangst og –lagring. Dette gir muligheter for styrket undervisning og strategiske satsinger i forskningen.

For Universitetet i Oslo (UiO) betyr regjeringens forslag at de vil ha over 30 millioner kroner ekstra å rutte med resten året. Sett fra universiteter og høyskoler er en god basisfinansiering ansett som svært viktig. Basisbevilgningene er ubundne midler, og styres av institusjonene selv. Grunntenkingen i vårt universitets- og høyskolesystem er at institusjonene skal kunne fastsette sine egne prioriteringer innenfor forskning og undervisning. At en slik autonomi blir reell, forutsetter at institusjonenes økonomi er sterk nok til å kunne gjøre disse valgene. Selv om universitetene og høyskolene selv skal foreta sine prioriteringer innenfor forskningen og utdanningen, vil jeg peke på noen utfordringer og veivalg institusjonene står overfor.

Forskning er både en forutsetning og et virkemiddel for å møte de største utfordringene. Universitetene og høyskolene må utforme sine egne strategier. Jeg syns det gir mening å gruppere disse utfordringene i tre pilarer. Den første pilaren er de globale spørsmålene. Her ligger forskningsutfordringene i å skape et grunnlag for å løse klimaproblemene, for å bevare miljøet og for å bidra til utvikling i fattige land. Innenfor disse fagområdene har UiO ledende miljøer som også har nådd opp i konkurransen om forskingsmidlene i EU. Regjering styrker denne forskningen med 70 millioner. Her er 50 millioner kroner avsatt til å bygge opp sterke forskningsmiljøer i form av sentre for miljøvennlig energi. 20 millioner går til å støtte programmer i Norges forskingsråd. UiO bør ha mange miljøer som kan inngå i samarbeid med andre miljøer for å kunne bli et slikt senter.

Den andre pilaren handler om forskningsutfordringene knyttet til enkeltmenneskets helse og livskvalitet, og om den nordiske velferdsmodellen. Her vil profesjonsfagene, samfunnsvitenskap og humaniora spille en sterkere rolle i å finne de gode svarene. Den tredje viktige pilaren handler om innovasjon og verdiskapning. Vi vet at framtidas verdiskapning i større og større grad vil bygges på kunnskap og høy kompetanse. Da er det nødvendig å ha et forsknings- og utdanningssystem som kan levere slik kunnskap.

Fellesnevneren for forskningsutfordringene er at institusjonene må bruke sin handlefrihet til å sikre kvalitet, både i spiss og bredde. Universitetet har ansvaret for åtte Sentre for Fremragende Forsking (SFF). SFF’ene er de fremste spissmiljøene i norsk forskning. Jeg er også kjent med at UiO har hatt en bevisst politikk på å støtte opp under utviklingen av sterke forskergrupper også utenfor SFF-rammeverket. Samtidig er det en erkjennelse at et breddeuniversitet som UiO må ha en stor faglig bredde. Prinsippet om forskningsbasert undervisning står sterkt, samtidig som det ligger i forskningens natur at man ikke kan vite hvor forskningsfronten går i morgen. Da er det nødvendig å ha livskraftige og kvalitativt gode miljøer også i bredden.

Da jeg studerte på 60-tallet var det rundt 10 000 studenter i høyere utdanning i Norge. I dag er det over 200 000. At høyere utdanning har gått fra eliteutdanning til masseutdanning er en av de viktige erkjennelsene som lå til grunn for studiereformene i kvalitetsreformen. Økt handlingsrom i universitets- og høyskolesektoren forplikter institusjonene til å følge opp studentene i tråd med kvalitetsreformen. Godt samspill mellom lærer og student og tett oppfølging av studentenes framdrift er to viktige stikkord. For institusjonene ligger det mange muligheter til å videreutvikle sine undervisningsformer og fortsatt kunne gi studentene det fremste, forskningsbaserte utdanningstilbudet vi har.

Handlefrihet for institusjonene gjennom økte rammer for basisbevilgningen har vært min viktigste prioritet som forsknings- og høyere utdanningsminister. Nå er utfordringen å bruke denne handlefriheten til å skape økt kvalitet i både forskningen og undervisningen.

Tora Aasland, statsråd for forskning og høyere utdanning