1. desember markeres verdens aids–dag over hele verden. Kronikkforfatteren skriver om SAIHs arbeid med å bistå afrikanske organisasjoners aktive kamp mot aids.

Gunvor Knag Fylkesnes, nestleder i SAIH

I dag vil reportasjer og artikler om verdens aids–dag fylle aviser, radio og tv. Det er bra. Det som ikke er bra er at media i Norge ofte framstiller folk i Afrika som passive og stakkarslige ofre for aidsepidemien. Det er en myte. Folk i Afrika er ikke passive ofre, men aktive bekjempere av epidemien.

Myten om passivitet er farlig fordi den påvirker hvordan vi i Norge forholder oss til aidsproblemet. Den gir grobunn for at vi feiltolker vår rolle i Sør. Det er for eksempel ikke vi studenter og akademikere i Nord som vet hvor skoen trykker i Zambia, men zambierne selv. Med støtte fra studenter i Norge støtter SAIH kampen mot hiv/ aids i Zambia.

I Zambia eksploderte epidemien tidlig på 80– tallet, mens tiltak ikke kom i gang før fem til åtte år senere. Studier fra 90– tallet viser at spredingen blant de med høy utdanning var tre til fire ganger høyere sammenlignet med de med lav utdanning. Etter 15 år med forebyggende arbeid er situasjonen radikalt forandret. I særlig yngre aldersgrupper er sammenhengen mellom hiv og utdanning snudd, og spredningen er betraktelig mindre blant de med høyere utdanning. Dette har helt klart sammenheng med forebygging gjennom opplysning, eller det SAIH kaller uformell utdanning.

I Zambia myldrer det av organisasjoner og institusjoner som jobber for å bekjempe epidemien. Spesielt for Zambia er at den tidligere presidenten, Kenneth Kaunda, har vært med på å gi epidemien et ansikt etter at han gikk ut med informasjon om at hans sønn døde av aids. Under et møte med andre afrikanske statsledere ropte han ut med myndig stemme: «Ikke bekjemp krig. Ikke bekjemp kolonialismen. Bekjemp aids».

SAIH har innledet et samarbeid med organisasjonen «Youth Media» i Zambia. De gir blant annet ut avisen «Trendsetters» som har som mål å bekjempe hiv–spredning og stigmatisering av hiv–smittede. Redaktøren for avisen, Mosuka Mitenda, påpekte i et intervju i fjor: «Løsningen finnes her hos oss i Zambia. Realiteten er at vi ikke har de pengene til å gjøre det som må gjøres, så det trenger vi hjelp til. Men reell endring må komme innenifra.»

Siden 1996 har vesten hatt tilgang på medisiner som forlenger livet til hiv– smitta. Paradoksalt nok har de som trenger det mest ikke hatt det samme. Den farmasøytiske industrien har tviholdt på sine patenter, og sperret mulighetene for å produsere billige medisiner som kunne gjøres tilgjengelig for flere. Denne stygge taktikken har gjort at mange har dødd i altfor tidlig alder. Den produktive og reproduktive gruppen i samfunnet har blitt lammet. En vellykket behandling er ikke bare avhengig av tilgang til medisiner men oppfølging fra et fungerende helsevesen med nødvendig kompetanse. Dette forutsetter blant annet velfungerende høyere utdanningsinstitusjoner som kan utdanne kvalifisert personell. Satsning på støtte til høyere utdanningsinstitusjoner i Sør har vært stusselig de siste årene. Bistandssatsningen på støtte til grunnutdanning, en del av racet for å nå milleniumsmålene, har ikke blitt matchet av tilsvarende økt støtte til høyere utdanning. I Zambia er universitetet i krise. Universitetet kan blant annet ikke tilby gode nok lønninger, noe som fører til hjerneflukt. Utdannet personell forlater landet til fordel for levelige lønninger i andre land.

SAIH mener derfor at det er viktigere enn noen gang å styrke de høyere utdanningsinstitusjonene i sør, både for å forebygge spredning av hiv, og for å bevare og styrke kompetansen på universitetene.