Debatten som ikke kom
Hvorfor er skolepenger et ikke-tema i Stjernø-rapporten?, spør kronikkforfatteren.
; "SKOLEPENGER: Ved å ta betalt for høyere utdanning vil man få mer motiverte studenter, og gi universitetene bedre incentiver for å sikre kvalitet i utdanningen, mener kronikkforfatteren.")
SKOLEPENGER: Ved å ta betalt for høyere utdanning vil man få mer motiverte studenter, og gi universitetene bedre incentiver for å sikre kvalitet i utdanningen, mener kronikkforfatteren.
FOTO: Brian Olguin
; "SKOLEPENGER: Ved å ta betalt for høyere utdanning vil man få mer motiverte studenter, og gi universitetene bedre incentiver for å sikre kvalitet i utdanningen, mener kronikkforfatteren.")
SKOLEPENGER: Ved å ta betalt for høyere utdanning vil man få mer motiverte studenter, og gi universitetene bedre incentiver for å sikre kvalitet i utdanningen, mener kronikkforfatteren.
De fleste toppuniversiteter i verden tar skolepenger.
Et viktig mål i Stjernø-rapporten er å finne måter å fremme forskning og undervisning av topp internasjonal kvalitet i Norge. Rapporten inneholder både gode og dårlige forslag - men ett tema utmerker seg ved at det fullstendig glimrer med sitt fravær: Skolepenger ved universiteter og høyskoler.
De fleste toppuniversiteter i verden tar skolepenger. Harvard, Oxford, LSE eller MIT - det koster dyrt, men studentene synes det er verdt det, fordi de får muligheten til å utfordre seg selv på et akademisk toppnivå, og fordi utdannelsen gir dem muligheten til interessante og godt betalte jobber senere. Hvorfor er det så overhodet ikke vurdert eller engang berørt av Stjernø, ikke engang i forhold til eliteutdannelser? Viktigere enda: Hvorfor finnes ingen røster blant studenter eller professorer som krever muligheten til å lage en bedre utdannelse, bedre forskning?
Det virker som skolepenger i den norske politiske diskurs er et ubrytelig tabu. Økonomisk utjevning, lik adgang til utdannelse, statens ansvar for høyere utdannelse, er mantraer som ofte brukes som argumenter for status quo. Men holder disse argumentene mål? La oss se på argumentene hver for seg:
Nordmenn med akademisk utdanning er rike. Hvis vi deler samfunnet i to grupper - de som har og de som ikke har høyere utdannelse - tjener førstnevnte gruppe, akademikerne, flerfoldige millioner mer i løpet av livsløpet. Likevel forventes det at også sistnevnte skal være med å betale for moroa. Enda skjevere blir det hvis vi ser på utvalgte institusjoner og studier, for eksempel. NTNU, NHH, jus, medisin. Enda verre blir det av at utdannelse i sterk grad går i arv. Ikke bare vil studentene få relativt god råd senere i livet; de har allerede vært heldig stilt hjemmefra. Dagens studiefinansiering - de fattige betaler for de rike - er derfor usosial.
Selvfølgelig skal også de uten rike foreldre ha råd til å ta høyere utdannelse! Men det er ikke avhengig av at absolutt alle studier er gratis. Lik adgang er avhengig av muligheten til å finansiere studiene. Det mest nærliggende alternativet er en garantert lånefinansiering.
Et argument som ofte brukes av studentorganisasjoner som vil ha mer penger, er at det er samfunnsnyttig at folk studerer. Det er selvfølgelig sant. Det er imidlertid også nyttig for studentene privat; studenter velger høyere utdannelse for sin egen skyld, for å få lære spennende ting, for å ha gode studieår, for å få en spennende jobb og tjene godt. Er det virkelig rimelig at studentene på de beste studiene ikke skal betale noe for dette selv?
Minerva har ikke noe fiks ferdig alternativ til dagens system. Det finnes vektige innvendinger mot å innføre skolepenger overalt. Det er stor forskjell på utdannelser og på institusjoner. Fag som teater og musikk ville neppe kunne ta mye betalt, fordi lønnsutsiktene etter endt utdannelse er uforutsigbare. Mange høyskoler utdanner arbeidskraft til yrker som ikke tjener spesielt godt. En mulighet ville være et system som minner om de engelske «top-up fees», der noen utdannelser tar en varierende studieavgift i tillegg til den statlige grunnbevilgningen. Det er også ulike måter å organisere lånefinansieringen på; for eksempel kan man ha et system der lånet til skolepenger først skal tilbakebetales når man oppnår en viss inntekt.
Motargumenter mot skolepenger må selvfølgelig tas på alvor. Imidlertid er det ikke til å komme utenom at skolepenger har vesentlige og betydelige fordeler. I tillegg til at det er mer sosialt og bedre samfunnsøkonomi, ville skolepenger kunne gi mer motiverte studenter - de vet at de betaler for moroa, og da kan de like gjerne lære noe mens de først er der. Det gir bedre incentiver for universitetene, som ved å bedre kvaliteten på utdannelsen også kan ta bedre betalt, og dermed skaffe seg økonomisk handlingsrom.
Det er forbløffende at de politiske partiene ikke har reist spørsmålet om skolepenger. Enda mer forbløffende er det imidlertid at spørsmålet ikke løftes av institusjonene selv. Man kunne bli forledet til å tro at studentorganisasjonene har vendt seg til å jobbe for kortsiktige økonomiske fordeler, snarere enn for en bedre utdannelse som også vil lønne seg økonomisk på sikt, og at for mange professorer henger fast i et sekstiåtterverdensbilde der all privat betaling er et onde som må bekjempes uten å analyseres. Jeg håper jeg tar feil. Debatten om skolepenger er nødvendig, og bør begynne nå.
Kronikken er basert på en lederartikkel i Minerva - http://www.minerva.as/
En kommentar
Jeg har også vært forbauset over at det synes som om egenbetaling ved universiteter og høyskoler i Norge er helt tabu. Min mening er at man bør tenke mer på mikro-perspektivet når det gjelder høyere utdanning i Norge - man bør stille spørsmålet: "Hvordan kommer dette til å virke på den enkelte student?", ikke bare se på systemet som helhet. Jeg tror det har mye å si hvordan studenter føler at de blir tatt imot på universitetet, at universitetet er til for hver enkelt, ikke bare en stor maskin som forholder seg til massen av studenter. Nå kan man lett få en følelse av at man bare er et usynlig atom som ikke bidrar med noe og som ingen bryr seg om, og det tror jeg er veldig uheldig.
Jeg har studert ved Berkeley, og jeg vet at studentene der i mye større grad føler på at de faktisk betaler for å gå der, og at de derfor ønsker å få noe ut av den tiden de er der. I Norge koster det jo også ganske mye å studere, men det er en kostnad som i stor grad blir usynliggjort siden den enkelte student ikke trenger å forholde seg til det.
At vi studenter betaler for å studere tror jeg vil være positivt både for universitetet - da kan man få inn eksterne midler, fra folk som i all hovedsak har råd til å betale for det - og for studentene - da blir man mer klar over at man bidrar med noe og har noen rettmessige krav, og man blir mer motivert for å få noe igjen for det man betaler.
Jeg tror også det er sunt å få på bordet hva en universitetsutdannelse faktisk koster, så kan hver enkelt student få et inntrykk av om det man får svarer til det som betales, og man forstår hvor mye staten betaler for den enkeltes utdannelse.
Jeg mener at man i hvert fall kunne betale 5 000 kr/semester, kanskje 10 000 kr/semester - det ville være nok til at man faktisk følte at man bidro, men ikke så mye at noen ville bli utestengt.
