Kronikkforfatteren redegjør for Attac Blinderns syn på demokratiet ved Universitetet i Oslo.

Birgit Undem, koordinator for Attac Blinderns utdanningsgruppe

Universitetsstyret, med støtte fra studentrepresentantene, vedtok for noen uker siden at instituttledere ved Historisk–filosofisk fakultet ikke lenger skal velges. Etter initiativ fra Attac og Rød Front møtte 100 personer opp for å protestere. Det har utløst en nødvendig debatt for universitetssamfunnet: Hvilken posisjon skal demokratiet ha og hvem besitter retten til medbestemmelse?

Ordskiftet bør trenge inn på møterommet til Universitetsstyret og Studentparlamentet og spres til NHO, Utdanningsdepartementet, Stortinget, toppmøtene i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og Bologna–prosessens ministermøte i Bergen. Kort og godt alle instansene i det systemet som sitter på makten til å bestemme fremtiden for høyere utdanning og forskning. Ikke bare i Norge, men også i Sør–Afrika, Pakistan, Thailand, og Chile. For å nevne noen.

Utviklingen innen utdanning var et av temaene på Globaliseringskonferansen og Europas sosiale forum. Lærere og studenter fra Colombia, Tyrkia, Russland og England beskrev hvordan private økonomiske interesser får stadig større makt og innflytelse. Offentlig sektor dereguleres og nedprioriteres, noe som resulterer i større sosiale forskjeller, studieavgifter, nedsatt kvalitet og et snevrere fagtilbud som ikke møter samfunnets kunnskapsbehov. Med andre ord ikke ulikt det som holder på å skje her i landet.

Dette tror Attac de fleste i Norge vil oppleve som problematisk, og da er det naturlig å spørre: Hvordan skal vi møte utfordringene?

Er svaret å akselerere trenden ved å støtte opp om handelsregimer som Hovedavtalen om handel med tjenester (Gats) gjennom WTO, en avtale Susan George i Attac Frankrike sier er designet nettopp for å tjene private interesser? Bør vi godta at regjeringen i forlengelse av sin strategi for å markedsrette høyere utdanning og forskning i Norge har framsatt krav til utviklingsland om full liberalisering av høyere utdanning – i tillegg til energi–, tele– og miljøtjenester, etc.?

Skal vi akseptere at utdanningsministeren inngår bindende avtaler for å byråkratisere og standardisere kunnskapsutviklingen i Norge gjennom Bologna–prosessen? Er en sidestilling av private og offentlige institusjoner veien å gå? Kan vi akseptere at ledelsen ved universitetene imøtekommer Clemets ønske om å avvikle det interne demokrati før Stortinget skal ta stilling til det kontroversielle lovforslaget? Er virkelig den eneste løsningen å danse til Clemets fløyte?

Det er refrenget studentrepresentantene og universitetsledelsen synger på. Heller enn å høre på de nedover i systemet og de utenfor som stiller spørsmål ved legitimiteten til de organene som tillater at samfunnsgodene våre er i ferd med å raseres og som gambler med framtidens kunnskapssamfunn, inntar representantene våre en passiv og selvrettferdig posisjon. Det gjør det pinlig klart hvorfor det er behov for utenomparlamentariske organisasjoner som Attac, som kan utfordre de maktkonserverende sidene ved det representative demokratiet.

Istedenfor å la Clemets ord bli naturlov, kunne et alternativ være å holde opp idealer om autonomi, kvalitet, tilgjengelighet og åpenhet og sørge for at utdanningsministeren lærer å lytte til en annen melodi? Høyskoler og universiteters allmennyttige verdi er nært knyttet opp til deres demokratiske forankring på institutt, fakultets–, og ledelsesnivå. Disse organenes legitimitet kan igjen bare dyrkes nedenfra. Det motsatte er å flytte makten oppover ved å avskaffe valgordninger.

Reell medbestemmelse er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Den instrumentelle tilnærmingen som student– og styrerepresentantene støtter seg til med henvisninger til representasjonskanaler og høringsrunder er utilstrekkelig og minner mye om teknikken Clemet bruker for å nøytralisere meningsmotstanderne sine.

Man kan ha en viss sympati for konfrontasjonsvegring. Men underdanighet er en lite farbar vei. Hvis det skulle herske noen tvil: Clemet belønner ikke demokratiets servile representanter. Tvert imot nøler hun ikke med å vende dem ryggen – etter at hun har hanket inn gevinsten.