Kronikkforfatteren forklarer hvorfor han som studentrepresentant er tilhenger av at instituttbestyrere ved Universitetet skal ansettes, ikke velges.

Kim Rand–Hendriksen, studentrepresentant i Universitetsstyret.

Universitetsstyrets beslutning om å la Historisk–filosofisk fakultet (HF) ansette instituttbestyrere ved alle de nye instituttene, har satt i gang en omfattende debatt blant studenter og ansatte – ikke minst i Universitas. Mange har påpekt at studentene var med på å kjempe frem de demokratiske rettighetene som ligger til universitetene i dag, og etterspør bakgrunnen for studentenes valg om ansettelse av instituttledere.

For det første – vedtaket om ansatte instituttledere på HF er midlertidig, og ikke en endring i normalreglene. Ved neste periode kan instituttene selv bestemme om de ønsker å gå til valg eller ansettelse. HF er i en unntakssituasjon; fra 01.01.05 skal den nye instituttstrukturen være på plass, og den skal fungere fra dag én. Normalt velger instituttstyrene om de vil ansette eller velge instituttleder, men de nye instituttene har ikke ferdige styrer. Ved å følge normalreglene, ville det ta over et halvt år for flere institutter å få på plass endelig leder. Styret valgte, på bakgrunn av et demokratisk flertall i fakultetsstyret på HF, å gi dispensasjon fra normalreglene. Dette er ikke et eksempel på overstyring, men på fungerende demokratisk medvirkning.

Men HF er et unntak. Studentparlamentet ønsker i prinsippet at alle instituttledere skal ansettes. Bakgrunnen for dette er kompleks, og jeg kan ikke redegjøre for alle syn, men jeg skal forsøke å skissere noen viktige momenter.

Jeg tør påstå at det er en vesensforskjell på å være ansatt og å være valgt, selv hvis jobben man skal gjøre er den samme. Som valgt ligger legitimiteten i at et flertall av likemenn (og –kvinner) har gitt sin tillit. En valgt leder kan i blant lettere få med seg grasrota på større endringer, fordi grasrota har et eierforhold til lederen. Samtidig kan det for valgte ledere være vanskelig å gjennomføre upopulære, men nødvendige tiltak, eller å forholde seg til kompliserte personalsaker og konflikter blant kollegene. Enkelte valgte ledere forholder seg nærmest utelukkende til interessene til den gruppen vedkommende selv kommer fra, og ser ikke de andre gruppenes behov. I et system med valgt styre og valgt ledelse åpner man også for til dels store konflikter mellom styret og leder, ettersom begge har demokratisk mandat. Det finnes mange eksempler på valgte ledere som håndterer alle disse konfliktene godt, men det finnes dessverre også eksempler på det motsatte.

Som ansatt ligger legitimiteten i at styret gir sin tillit. En ansatt leder står til ansvar for styret, og kan gjennomføre nødvendige tiltak så lenge styret stiller seg bak. Ansatte ledere har en helt annen rolle i konfliktsituasjoner og i personalsaker enn valgte ledere. Ledere som har vært både valgt og ansatt beskriver vanligvis at det som ansatt er betydelig lettere å forholde seg nøytrale i konfliktsituasjoner, og lettere å forholde seg til enheten som helhet, og ikke bare egne velgere. Dette gjelder spesielt for de som blir ledere på samme nivå som de var ansatt.

Dessverre er det slik at flere instituttledere forholder seg i for stor grad til de vitenskapelige ansattes interesser – noe som ikke tjener verken studentene eller instituttene. På institusjoner hvor man har innført ansatte instituttledere, som for eksempel Norges Landbrukshøyskole, sier studentene at de har mer innflytelse enn tidligere, og at deres interesser blir bedre ivaretatt. Studentene sitter selvsagt demokratisk representert i ansettelsesutvalg og i ansettende styrer.

Fordi studenter og ansatte har valgte representanter i styrer på alle nivåer, er en ordning med ansatt ledelse demokratisk, mer ryddig og mer hensiktsmessig enn direkte valg på leder. Som styrerepresentant er jeg for ansatt ledelse fordi det gir mer ryddige forhold mellom styret og ledelse – større gjennomslagskraft til gode for organisasjonen. Som studentrepresentant er jeg for ansatt ledelse fordi det gir studentene større innflytelse, og tvinger vedkommende til å ta hensyn også til studentene. Som student er jeg for ansatt ledelse fordi det bedrer min studiesituasjon. Jeg velger ansettelse.