Det finnes historisk belegg for å si at Høyre har kjempet mot fremskrittene innen utdanningssektoren, mener kronikkforfatteren

2007-09-05

Det er noe rart med Høyre. Ikke fordi Høyre aldri kan finne på å foreslå noe klokt innen utdanningspolitikk. Alle partier har utvilsomt enkelte gode forslag å komme med. For Høyres vedkommende er det likevel, statistisk sett, lite trolig at det er i utdanningspolitikken de har mest å bidra med. Det burde Høyre rett og slett ha lært! Høyre har brukt over 100 år på å bekjempe alle de store utdanningspolitiske fremskritt som har vært gjort her i landet.

Først motarbeidet Høyre utdanningspolitikken til Venstre, og senere har de flittig motarbeidet Arbeiderpartiets videreføring av denne. Likevel bruker de hver eneste valgkamp til å elendighetsbeskrive det norske utdanningssystemet. Egentlig går de så høyt opp på banen at de må avblåses for offside.

La oss ta en kortfattet gjennomgang av Høyres meritter i utdanningspolitikken: I 1880-årene kjempet Høyre mot folkeskolen, og for å beholde klassedelingen i borgerskoler og almueskoler. Helt siden 1911 har Høyre frenetisk bekjempet enhetsskolen, som på tross av sine mangler og svakheter er en usedvanlig sterk suksesshistorie. I 1911 ville Høyre at Folkeskolen (altså barneskolen) skulle ha to linjer. En som var innrettet mot yrkesskole, og en som var innrettet mot middelskolen og høyere utdanning. I 1920 fremmet Ap-representanten Johann Gjøstein forslag om at kun middelsskoler som bygde på avsluttet folkeskole skulle få statsstøtte. Forslaget ble vedtatt, og dermed ville i praksis alle måtte gå sju år i folkeskolen. «Det ville medføre nivåsenkning om alle barna skulle gå sammen i sju år» het det fra Høyre. De ville at borgerskapets barn skulle gå over i den delvis privatfinansierte 4-årige middelskolen etter 5. klasse. Arbeiderklassens barn kunne fortsette i folkeskolen i ytterligere to år, og deretter gå ut i arbeidslivet, mente Høyre.

Da regjeringen Gerhardsen i 1947 opprettet Statens lånekasse for utdanning, slik at sønner og døtre av alle samfunnslag skulle kunne studere ved universitet og høgskoler - skjedde dette selvsagt mot Høyres stemmer.

Noen gikk etter folkeskolen på «Framhaldsskolen», mens andre gikk på «realskolen» som ledet mot gymnas og høyere utdanning. Da 7-årig folkeskole ble endret til 9-årig grunnskole var selvsagt Høyre hissige motstandere, og «nivåsenkningen» truet igjen, ble det hevdet. Da yrkesskoler og gymnas ble noe mer likestilt gjennom skolereformen i 1974, - og som gjorde alle slike skoler til «videregående skoler» - protesterte Høyre igjen. Argumentene var stort sett de samme som 90 år tidligere. 20 år senere vedtok Stortinget at all norsk ungdom skulle ha rett til 3-årig videregående utdanning, og flere ville få generell studiekompetanse. Høyre stemte, ikke særlig overraskende, mot dette.

Det var regjeringen Brundtland II og Brundtland III som gjennomførte radikale løft i antallet studieplasser i siste halvdel av 80-årene og første halvdel av 90-årene. Regjeringen Willoch og regjeringen Syse forholdt seg derimot passive. Det er Arbeiderpartiet som har fått stipendandelen av studielånet opp, mens Høyre ikke har prioritert det.

Kanskje er det summen av alt dette som gir Høyre mot til å ha så høy kølleføring i utdanningspolitikken. De har vært mot alle fremskritt, og alltid - ALLTID - ivret for at de gjeveste utdanningstilbudene skal være for de få, og ikke for de mange.

Når vi i Norge tross alt har stablet på beina et av verdens aller flotteste utdanningssystemer, så må det i all beskjedenhet være lov å si: Det er ikke akkurat Høyres fortjeneste! Høyres utdanningspolitikk «står» i bestefall til Lg (Lg = Lite godt, en gammel og utgått strykkarakter, som antakelig fortsatt ville vært i bruk om Høyre hadde styrt landet de siste 80 årene).

Det er stort forbedringspotensial i det norske utdanningssystemet. Det må det jobbes med hver dag. Erfaringen hittil indikerer at det vil være andre partier enn Høyre som vil ha mest å bidra med.

Vi bor heldigvis i et land med relativt små politiske forskjeller mellom partiene. En kan tenke at det ikke spiller så stor rolle hvem som styrer i fire år. Samfunnet blir til gjennom mange små skritt. Over tid er retningen på de små skrittene svært viktig. I utdanningspolitikken har Høyre alltid villet stå stille, eller gå i feil retning.

Fredrik Mellem, bystyrekandidat i Oslo Arbeiderparti