Hvilken legitimitet har en representant med 15 stemmer i ryggen, spør kronikkforfatteren.

2007-05-09

Valget til Studentparlamentet i forrige uke klarte bare å mobilisere knappe 9 prosent av studentene. Størst oppslutning var det på medisinsk fakultet hvor i overkant av 16 prosent av studentene benyttet sin stemmerett. På en solid bunnplass kom mitt eget fakultet, det utdanningsvitenskapelige, hvor bare 3,5 prosent av de over 2000 studentene valgte å avlegge sin stemme.

Med en rekordlav oppslutning om studentvalget er det vanskelig å skulle kåre valgets vinnere. Som nyvalgt studentpolitiker har jeg ikke mange velgere i ryggen når jeg skal ta valg som påvirker alle studentene ved universitetet. Faktisk var det bare 15 stemmer som sendte meg inn i studentparlamentet, og enda verre er det at jeg hadde beholdt plassen om tallet bare var seks. Hvilken legitimitet har jeg som studentpolitiker da?

Studentene som helhet kan heller ikke kalles vinnere etter et slikt valg. I stedet for et velfungerende studentdemokrati får de nå et studentparlament som i beste fall kan sies å representere særinteressene til en liten gruppe spesielt interesserte studenter. Hvilken forsikring kan det store flertall ha for at det lille mindretall vil ivareta deres interesser?

Og hvordan kan vi skape et bedre universitet, som vel må kunne sies å være hele studentpolitikkens største mål, når spørsmålet om hvordan vi oppnår dette målet ikke makter å engasjere mer enn hver ellevte student? Dessverre ser det ut til at valget til studentparlamentet ikke bare mangler vinnere, men har gjort oss alle, studentpolitikerne, studentene og hele universitetet, til tapere.

I en slik situasjon, hvor vi alle er tapere, må vi stoppe opp å stille oss selv en del spørsmål. Et av disse bør være om vi i det hele tatt trenger et studentparlament. Det kan jo se ut som at et stort antall studenter faktisk ikke mener det, og da er det absolutt en mening som fortjener å bli tatt alvorlig.

Den desidert viktigste oppgaven til det nyvalgte studentparlamentet, og det kommende arbeidsutvalget, blir å utrede ulike muligheter for hvordan en kan gjøre studentdemokratiet ved universitetet til et reelt studentdemokrati. I dette arbeidet må en ikke være redd for å se på tilsynelatende kontroversielle tiltak. Kanskje er det akkurat den type tiltak som trengs om en skal klare å revitalisere dagens studentdemokrati.

Blant de tiltakene som må diskuteres, hører spørsmålet om en overgang til én valgkrets for hele universitetet hjemme. Andre tiltak som må være med i debatten er direktevalg til arbeidsutvalget, overgang fra politiske lister til fakultetslister og et studentparlament bestående av lederne for studentutvalgene.

Forhåpentlig vil det også dukke opp enda flere mulige tiltak i tiden fremover, og en viktig del av Studentparlamentets jobb blir da å inkludere studentene ved universitetet i debatten om de ulike alternativene. Skal en lykkes med en revitalisering av studentdemokratiet er det en forutsetning at de tiltakene en iverksetter er forankret blant studentene.

Jeg håper debatten vil skyte fart fremover, og at vi kommer frem til tiltak som gjør at vi om ett år kan oppleve en doblet oppslutning om valget til Studentparlamentet. Gjør vi ikke det kan vi like godt stenge Villa Eika.

Per Øyvind Voie, Moderat Gruppe