Ingvar T. Skjerve, leder i Rød front

Universitas ga i forrige ukes lederartikkel Rød front og ATTAC en betimelig utfordring. Undertegnede kan imidlertid ikke svare for ATTAC, men skal forsøke å svare på vegne av Rød front.

Aller først; det er ikke slik at den eneste veien til innflytelse på Universitetssamfunnet går gjennom Villa Eika. Universitas kaller Rød front «en viktig studentpolitisk aktør.» Undertegnede er selvfølgelig enig i at vi er det. Spørsmålet er hvorfor. Det er åpenbart ikke fordi vi er så gode på lobbyisme, sitter i alle mulige styrer eller lignende. Jeg tror det handler om at vi (Rød front og tidsskriftet vårt, DEMO – for sosialistisk folkestyre) bruker våre ressurser på å diskutere og forstå hva som skjer, og kommunisere dette til så mange studenter som mulig. Her er det ikke bare snakk om utdanningsdepartementets neste trekk, men også aktuelle debatter innenfor en rekke fagfelt. Slik forsøker vi å sette dagsorden for hva det prates om rundt bordene på Fredrikke. Når vi er på vårt beste klarer vi dette ganske godt. Det koster imidlertid tid og ressurser, og slikt finnes det som kjent ikke ubegrenset av.

Rød front har ikke valgt å stå utenfor «studentdemokratiet» ut i fra en tradisjonell, venstreradikal, jomfrunalsk holdning til politikk og makt, men ut ifra en vurdering av politiske styrkeforhold og ressurstilgang. Vi er fullt på det rene med at politikken må være en arena hvor det kompromisses og hestehandles. Nettopp derfor er det å fremme en genuin radikal, studentpolitisk agenda i slike fora som Studentparlamentet en formidabel oppgave. Det krever først og fremt en betydelig bevegelse utenfor. Det krever en bevissthet og bevegelse blant studenter flest, slik at de som sitter i parlamentene og styrene får ryggdekning når de trenger det, og korreks når de trenger det. Først når en slik bevegelse finnes har studentpolitikere som genuint bryr seg om Universitetet og studentene noe «på innsiden» å gjøre.

Slik Universitas bemerker, så finnes det mange «ordentlig idealistiske og velmenende studentpolitikere». En del av dem kan sikkert også på en god dag passere som radikale sosialister. Likevel har altså Norsk studentunion (NSU) vært den fremste støttespilleren for Trond Giske og Kristin Clemet i deres forsøk på å omdanne universitetene til bedrifter styrt etter nyliberale ledelsesprinsipper. (Eller som nå i siste tilfelle; etter fascistiske fører–prinsipper). Radikale studentpolitikere har sittet lydig og nikket og gulpet i seg liter på liter med tynn bolognasuppe. Slik går det når man ikke er knyttet til en kritisk bevegelse utenfor Studentparlamentet og NSU–kontorene.

Ting er imidlertid i forandring. Professoroppropet Vox Academica stoppet Ryssdalutvalgets mest åndssvake forslag. Vel hundre mennesker møtte opp for å vise motstand mot det siste angrepet på universitetsdemokratiet. 2500 studenter skrev under oppropet mot økning av kopiavgiften. Det finnes en spirende bevissthet blant både studenter og ansatte, som kanskje kan bli grunnlaget for en bevegelse. Og det er jo ikke slik at vi ikke ser betydningen av posisjoner der inne. Kanskje er det på tide å få radikalere inn i Studentparlamentet. Men vi går ikke inn for å sitte der som gisler. Ekte radikalere spiser ikke bolognasuppe.