NSUs forsikringsavtale er bedre enn alle kjente alternativer, mener kronikkforfatteren.

2007-02-28

Bekymringen fra flere studentpolitikere om NSUs nye forsikringsavtale har lite for seg. Avtalen er nemlig bedre enn alle kjente alternativer. NSU innfører ingen ny diskriminering i forsikringsmarkedet. Og Ellen Engelstad har misforstått når hun i sin kommentar åpenbart tror at NSU skal drive forsikringskontor. Det er ikke tilfelle. NSU har kun forhandlet frem en avtale på vegne av studentmassen.

NSU har ikke fått gjennomslag for alle sine krav. Det får man sjelden i forhandlinger. Men spørsmålet studentpolitikere må stille seg, er ikke: Hvor mye har vi tapt? Spørsmålet må være: Hva er alternativet? Hvem tjener og hvem taper på om vi inngår denne avtalen, sammenlignet med hvordan tilstanden er i dag? La meg gå gjennom fire vanlige innvendinger mot avtalen før jeg svarer på dette.

Påstand 1: Dette er ikke NSUs oppgave. Jeg er enig i at forsikringer og andre ordninger med kommersielle medlemsfordeler er utenfor det virkeområde NSU og andre interesseorganisasjoner burde operere i. Imidlertid finnes det et omfattende marked for forsikringer som ikke tilbys til individuelle kunder, men bare gjennom kollektive avtaler med organisasjoner. Studenter som ikke er i jobb og derfor ikke kan fagorganisere seg har ikke tilgang til dette markedet, og må ty til dyrere individuelle avtaler. NSU løper derfor rettferdighetens ærend når dette markedet også åpnes for studenter.

Påstand 2: NSUs omdømme kan svekkes. Dette baserer seg på frykten for at eventuelle tvister kan utspille seg på en slik måte at også NSUs navn blir involvert. Det er et faktum at ulike fagorganisasjoner i en årrekke har tilbudt sine medlemmer forsikringer uten at tvister noen gang har fått konsekvenser for organisasjonene. Forsikringsavtaler er en sak mellom forsikringsselskapet og den enkelte kunden.

Påstand 3: Arbeidet med arbeidsmiljølov blir svekket. Noen frykter altså at et tilbud om noe billigere uføreforsikring skal være et argument mot lovfesting av rettigheter. Det er i så fall underlig at dette aldri ble et moment under revideringen av Arbeidsmiljøloven i forrige stortingsperiode, så lenge LO har tilsvarende forsikringsavtaler? Slik er ikke politikkens virkelighet, heldigvis.

Påstand 4: Dette bryter med prinsippet om ikke-diskriminering. NSU arbeider politisk for at en student er en student, uansett alder og bakgrunn. Iblant får man gjennomslag for dette, og iblant ikke. Sporveiene kan kreve høyere takst for studenter over 30, og det studentstyrte SiO har andre regler for studenter over 35 enn for de under. Slik også med døds- og uføreforsikringen. NSU fikk ikke gjennomslag for at kravet om egenerklæring skulle frafalles, men at erklæring kun kreves av de første 200 er likevel et banebrytende resultat. Det har ikke revolusjonert forsikringsbransjen, men flyttet den. Og det er en personvernmessig seier.

Tjener eller taper NSU? De fire påstandene dreier seg om mulige tapssituasjoner, men alle kan dras sterkt i tvil. En oppfølging vil ikke ta mye ressurser fra organisasjonen. NSU som organisasjon har ingen økonomisk gevinst og tjener for øvrig lite på avtalen, utover å ha etablert et tilbud som mange studenter vil oppleve som nyttig.

Tjener eller taper studentene? Forsikringsavtalene er et tilbud som det er frivillig å inngå. Man må derfor forutsette at studenter som velger å tegne denne forsikringen, gjør det fordi de mener de tjener på det. Skulle NSU velge å ikke inngå denne avtalen, ville det ikke føre til en bedre situasjon for én eneste student. De som opplever hindre, har ikke færre hindre i dag. Dermed vil ingen studenter tape på denne avtalen, men mange vil tjene på den.

Alternativet til å gå inn for denne avtalen blir dermed å ikke flytte en eneste stein fordi huset ikke kan bygges på en dag. Heller ikke studentpolitikere bør la det gode bli det bestes fiende.

Kjartan Almenning Landsstyremedlem i NSU, fra UiO