Kvalitetsreformen medfører mindre tid til forskning, mener kronikkforfatteren.

2007-02-14

Kunnskapsdepartementet mottok 23.januar evalueringen av Kvalitetsreformen for høyere utdanning. Spenningen knyttet seg ikke så mye til evalueringens konklusjoner, som til hvordan Djupedal vil følge dem opp.

Det var få store overraskelser i sluttrapporten NIFU-STEP og Rokkansenteret la fram. Vi har fått vite en del underveis, både gjennom delrapporter og gjennom spørreundersøkelser gjennomført blant studenter og ansatte ved lærestedene.

Kvalitetsreformen har bare virket fra 2003 og evalueringsrapportens konklusjoner kan i liten grad si noe om de overordnede målene for reformen er nådd. Men konklusjonene peker i samme retning som delrapporter og spørreundersøkelser: Studentene har fått det litt bedre, med bedre oppfølging og veiledning. Det er blitt en økning i administrativt arbeid både for administrasjon og forskere. De vitenskapelige ansatte har fått mindre tid til forskning som en følge av lengre semestre og mer arbeidskrevende undervisnings- og evalueringsformer.

Det vi nå vet, er at de vitenskapelig ansatte bruker mer tid på studentene og mindre tid på forskning etter at reformen ble innført. Særlig oppleves manglende sammenhengende tid som et problem. På kort sikt går dette ut over omfang og kvalitet på forskningen. I et litt lengre tidsperspektiv vil det ramme også undervisning og veiledning ved institusjoner som er forpliktet på å drive forskningsbasert undervisning.

Kvalitetsreformen var nødvendig. Ansatte ved universiteter og høyskoler har lagt ned mye arbeid i gjennomføringen av reformen. Hvis studentene er mer fornøyd, får bedre oppfølging og et bedre studietilbud, er ett viktig mål med reformen nådd. Men det er ikke nok. Forskningen må også får bedre vilkår. Det dreier seg om tid og om ressurser.

Institusjonene kan utvilsomt gjøre noe selv ved bedre organisering og planlegging av undervisning. Skjerming av forskningstid kan oppnås ved innføring av undervisningsfrie perioder og flere forskningspermisjoner.

Men skal institusjonene opprettholde undervisningstilbudet på dagens nivå, og samtidig gi forskerne tid til å drive den forskningen de skal og bør, må det økte bevilgninger til. Kvalitetsreformen kan ikke sies å være fullfinansiert så lenge institusjonene ikke har nok ansatte til å realisere reformens mål om både bedre undervisning og bedre forskning. Forskerforbundet krever derfor minst 1000 nye faste stillinger ved universiteter og høyskoler for å kunne videreføre kvalitetsreformen uten at dette går ut over tiden til forskning.

Forskerforbundet minner om at Stortingets forutsetning for å innføre reformen var at den ikke skulle gå på bekostning av tid til forskning. Statsråd Øystein Djupedal uttalte da han fikk overlevert rapporten at det var viktig å gripe fatt i forskernes tilbakemelding om manglende tid til forskning. Senere har han prøvd å bagatellisere resultatene ved å si at det er feilkilder, forverringen gjelder bare universitetene og at lærestedene selv har ansvar og frihet til å organisere arbeidet slik at det blir forsket mer. Vi frykter at Djupedal ikke forstår alvoret i saken, og at han vil avvente enda flere evalueringer. Men vi trenger ikke mer dokumentasjon. Resultatene fra Universitetet i Bergen er like entydige som den nasjonale sluttevalueringen og som tilbakemeldingen i Forskerforbundets egen spørreundersøkelse. Djupedal må derfor gjøre mer enn å informere Stortinget i en stortingsmelding om status for innføring av kvalitetsreformen. Med sin «hvileskjærspolitikk» kan det se ut som om at Djupedal har abdisert som forskningsminister. Mener virkelig Djupedal at ansatte ved universitetene skal forske gratis i fritiden for å innfri målene i Soria Moria- erklæringen?

Professor Bjarne Hodne, leder i Forskerforbundet