Som studenter og mennesker må vi kjempe for et samfunn uten vold, mener kronikkforfatteren.

2006-11-15

Egil Heinert, nestleder i Velferdstinget.

«Skal vi bekjempe vold mot homofile effektivt, er vi nødt til også å arbeide systematisk med å endre de holdninger som ligger til grunn for homohets i vårt samfunn.» Utsagnet kom fra likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås i nettmagasinet Familia tidligere i år. Det er dette arbeidet Velferdstinget nå tar del i, når man vedtar at man ikke ønsker å gi økonomisk støtte til studentforeninger som diskriminerer. Velferdstinget aksepterer ikke diskriminering, uansett om den skjer i religionens eller ytringsfrihetens navn.

Først vil jeg understreke at Velferdstinget ikke på noen som helst måte ønsker å være et tankepoliti mot meninger som ikke korrelerer med våres egne. Ytrings- og religionsfrihet er fundamentale rettigheter i det norske samfunn, som vi ikke på noen som helst måte ønsker å utfordre. Samtidig har vi et ansvar for å påse at de bevilgninger Velferdstinget gir, går til tiltak vi kan stå inne for. Det er dette ansvaret vi tar, med nytt regelverk til Kulturstyret og resolusjon som nekter diskriminerende studentforeninger penger.

På Velferdstingets møte 6. november uttalte jeg at studentforeninger ved UiO ikke bare diskriminerer, men også er med på å legitimere hatkriminalitet. Dette gjentok jeg i forrige utgave av Universitas. Hvorfor mener jeg dette? Først en definisjon: Hatkriminalitet kan sies å være handlinger begått på grunn av nærmere definerte egenskaper hos offeret. Det straffbare er motivert av mer eller mindre faste og bestandige fysiologiske egenskaper (eksempelvis hudfarge eller seksuell orientering), og er et problem i det norske samfunn. Dette gjelder kanskje særlig vold mot homofile. Når studentforeninger så konstaterer at homofili er kriminelt, når studentforeninger støtter seg på Paulus' ord om at homofile «er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap (…) og fortjener å dø», hvilke signaler er man da med på sende ut? Jeg mener dette ikke kan forstås som annet enn at man sier at homofile er mindreverdige, og at de som utøver vold mot homofile utøver vold mot mindreverdige. Dette er ikke lenger «bare» diskriminering. Dette er legitimering av hatkriminalitet.

Jeg undres når leder av Oslo kristne studentlag Synnøve Aandstad uttaler at de ikke «fronter» negative holdninger mot noen mennesker. Når man på strak arm bryter samarbeidet med studentprestene, av den ene grunn at sistnevnte er for homofilt samliv, hva kaller du det, Aanstad? Jeg kaller det å fronte negative holdninger mot homofile.

Og til Awais Mushtaq som på vegne av Muslimsk studentsamfund slår fast at det «ikke er noen tvil om at homofil praksis er synd i muslimsk religion»: Verken jeg eller Velferdstinget har noe mål om å endre muslimsk religion. Vi vil bare rett og slett ikke gi økonomisk støtte til studentforeninger som diskriminerer. Det er vår måte å si ifra at vi ikke aksepterer diskriminering, uansett hvor religiøst fundamentert den er.

Alle skal ha rett til ytringsfrihet. Men med dette følger noe mer enn retten til å si hva man vil. Man skal ha respekt for hverandre, og hverandres meninger. Jeg respekterer menneskers rett til å mene at homofili er synd. Men dette betyr ikke at jeg ikke vil kjempe imot meningene. For meg er det vanskelig å akseptere denne typen uttalelser og handlinger. For dette er spørsmål som handler om retten til å leve et liv i trygghet. I FNs menneskerettighetserklæring artikkel 3 står det: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet». Når man vet at tre ganger så mange homofile menn har mottatt trusler om vold som heterofile, når homofile blir slått ned av den ene grunn at de har svart bekreftende på at de er homofile. Når man vet dette, kan vi da si at homofile i dag lever et liv med personlig sikkerhet? Jeg mener svaret er nei.

Som studenter og mennesker har vi et ansvar for å kjempe for et samfunn uten diskriminering og vold. Et samfunn med likestilling mellom menn og kvinner, et samfunn hvor det er like lett å få seg jobb enten du heter Ahmed eller Anders, et samfunn hvor du kan gå på gata med trygghet om at du ikke blir utsatt for trusler og vold, selv om du leier din homofile kjæreste. Og det ansvaret skal vi ta.